Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

 Jeg står igjen på perrongen. Og ser. At toget beveger seg raskere og raskere – og til slutt forsvinner i det fjerne.

Jeg står fremdeles på det samme stedet. Med tjukke vinterstøvler i kald snø. Fremdeles holder jeg krampaktig fast i den tunge kofferten. Den er så tung. Av fortvilelse og håpløshet. Og lett sommertøy, som med ett kjennes blytungt.

Toget er gått og jeg står igjen. Alene på perrongen. En svart prikk i alt det hvite. En liten prikk i en stor by.

Hva gjør jeg nå? Jeg må rekke flyet. Jeg har alle billettene til vennene som venter på flyplassen. De er helt avhengige av meg. Kan jeg ringe noen? Drosje? Jeg snur meg og løper. Ut av stasjonsområdet. Rådvill svirrer jeg rundt på plassen utenfor. Ingen drosje. Skal jeg haike? Skal jeg ringe en jeg kjenner som kan kjøre meg?

Jeg ser på klokka. Utrolig så fort den går. Nå har de andre kommet fram til flyplassen. Nå ringer de snart og etterlyser meg. Jeg ser dem for meg der de kikker på lystavlene – avgangstider og gatenummer. Kommer ikke jeg snart med billettene? Tenker de nok og kikker på klokka.

Jeg ser den etterlengtede ferien passerer i en revy. Sol og sommer. Strand og vann. Vakre blomster. God mat og drikke. Sene morgener og sene kvelder. Avslapping og opplevelser.

Og nei – jeg må rekke flyet. Jeg stikker ut tommelen, gjemmer kofferten bak meg og ber en stille bønn: Stopp, kjære bilfører og kjør meg raskt til flyplassen. Morgentrøtte bilfører hører ikke min desperate bønn og ser ikke min ivrige tommel.

Så ringer……

vekkeklokka.