Så ble det julebord i år også

Tekst: Birgitte Simensen Berg

Firmajulebordet er i full gang. Stemningen stiger i samme takt som flaskenes innhold synker. Og i år som i fjor sitter Jørgensen der og blir blankere og blankere i øynene, heldig som han er som har fått unge, søte Eva på sentralbordet til bords.

– Hei, sover du, eller….? Skal det ikke være litt mer akevitt i det lille glasset ditt?

– Å, unnskyld… Nei, takk, jeg liker ikke akevitt, jeg.

– Liker du ikke akevitt!? Det er jo det som er jul, jo!

Han himler oppgitt med øynene og snur seg mot dama på sin andre side, hvor han har mer hell med seg. Hun tar i mot tilbudet om påfyll med et fortryllende smil.

Årets firmajulebord er i full gang. I år som i fjor sitter Jørgensen der og blir blankere og blankere i øynene. Svetteperlene pipler fram på den glovarme pannen, og slipset har for lengst funnet veien ned i jakkelomma. Det er ikke mer enn et par timer siden Jørgensen stod nydusjet og velpresset – og litt beklemt – i inngangsdøra. Nå er sjenansen blåst bort – han er blitt forvandlet til en overopphetet, dristig selskapsløve, for ikke å si forfører.

Offeret hans er unge livlige Eva Jensen på høyre side, firmaets nyansatte sentralborddame, som i Jørgensens blanke blikk likner utrolig på Marilyn Monroe. Merkelig at han ikke hadde lagt merke til det før? Han er faktisk inne på den tanken at det kanskje er Marilyns datter han har den ære å sitte ved siden av – eller en niese, kanskje? Marilyn Monroe hadde visstnok norsk far, en sjømann eller baker eller noe sånt, som havnet i Amerika i sin ungdom. Familielikheten er iallfall slående, synes Jørgensen, og speiler seg i den blanke klokkelenken sin. Han som i sin ungdom ble sammenliknet med Marlon Brando, i hvert fall av sin mor – enkelte ganger.

Unge Eva Jensen sukker lavt og kjeder seg grenseløst ved bordet. Det er hennes første julebord i firmasammenheng. Og hun kan ikke skjønne hvorfor akkurat hun hadde sånn uflaks i trekningen av bordkavaler. Tenk å få Jørgensen, da! Firmaets desidert trøtteste og gråeste mann. Så gammel at han kunne ha vært bestefaren hennes! Jørgensen som bare prater om kona si i lunsjpausen. Kona som er kaptein på hjemmets skute. Det gjentar han mange ganger mens han stikker nesen lenger ned i matpakka si. Da bruker han den «stakkers-meg»-stemmen sekundert av sørgmodig hundeblikk, men må forgjeves vente på de andres medlidenhet. For det er kona hans det er synd på. Det mener i alle fall Eva Jensen.

– Du koser deg, ser jeg? Det er bare en liten skvett igjen av juleakevitten – skal det  likevel ikke være litt påfyll nederst i glasset ditt?

– Nei, takk. Jeg klarer meg med øl, jeg…

-Ja, du gjør vel det!

Bordkavaleren vender demonstrativt ryggen til.

Julebord med eller uten ledsager? Det er en stadig tilbakevendende diskusjon. Det ville sikkert være interessant å se de respektive med hud og hår, disse man har hørt kollegene snakke om. Selv om deres sanne jeg antagelig ikke vil vises ved et slikt festlig samvær. Antagelig oppfører man seg ikke helt naturlig når man har kjæresten/livsledsagerens vaktsomme blikk på seg. Morsomt er det vel også å se kollegene i finpussen over ribbe og juleøl i stedet for dongeri og genser over nistepakke og kaffekopp.

Men særlig morsomt er det i hvert fall ikke å sitte i timevis ved bordet plassert sammen med en helt fremmed person, mens ens egen ledsager befinner seg ved den andre enden av bordet. Sitte der låst fast og gjøre sitt beste for å hygge seg, mens man forklarer hvem man «tilhører» i firmaet og hva man jobber med, forteller hvor mange barn man eventuelt har og hvor gamle de er – for så å diskutere hvor kaldt eller mildt det er for årstida. Hva skal man så snakke om? Hvor nydelig maten er, og at drikkevarene er like rikelige som i fjor?

Men kanskje naboen ved bordet har den spennende jobben eller hobbyen, og forteller om datateknikk og fjellklatring, bare avbrutt av de tradisjonelle talene og sangene som er fast følge til ethvert julebord med respekt for seg selv.

Det er taler om hvordan dette snart historiske året har artet seg for firmaet på godt og vondt, taler noen lytter oppmerksomt til- i alle fall en stund – mens andre kikker ned i tallerkener eller glasset og lar tankene fly hvordan de vil, hvis da hjernen inneholder flyvedyktige tanker i det hele tatt. Så er den behagelige korte eller den altfor langdryge talen over, og man kan igjen ofre seg for maten, som dessverre er blitt kald. Men pytt, pytt! Og er man heldig, får man i seg både en medisterkake og en potet før neste taler klirrer med glasset. Etter hvert er også turen kommet til festsangene i rull med gullbånd – tralala og hei og hå. Når morsomme hentydninger til firmaets herr Ditt og fru Datt forekommer, skoggerler kollegene, mens det eventuelle «påhenget» pliktskyldigst trekker på smilebåndet, jo mer vi er sammen, og gladere vi blir!

Takketalen for maten gir en endelig lov til å strekke på beina og gå strake veien til toalettet, hvor det naturlig ok straks blir kø. Herlig å kunne lukke seg inn i en bås, mens man hører på underholdende kommentarer utenfor. Alt kommenteres: mat, sanger, taler og kjolen til sjefens kone. Hårspray og lebestift blir flittig brukt, slik at man igjen er klar til å gi seg festen i vold.

Bord og stoler stables vekk, så det blir danseplass. Musikken klemmer i vei – de somgjerne vil danse, danser, og de som ikke bryr seg om å danse, danser også, om enn kun av plikt eller tvang. Noen smiler henført.

– Tenk, det er første gangen jeg danser i år! Og jeg som elsker å danse!

Andre stolper pliktskyldigst rundt og rundt, ute av takt og svett i hendene- og puster befridd når det blir en liten pause i låtene.

Da «godnattvalsen» toner ut, har Jørgensen sovnet – under bordet i år. Eva Jensen tar på seg kåpa og smiler lykkelig. Tenk, hun har danset hele fem danser med den unge, råkjekke Roger i markedsavdelingen – han med de skjønne, brune øynene og de lange, mørke vippene. Fem danser!

Det drar seg til langt på natt, øyelokkene hos noen hver begynner å bli tunge, kroppen er trøtt og støl, det murrer i hodet av føyk og drikking. Man fantaserer om kjølig sengetøy i sin egen gode seng.

Nachspiel hos Haldorsen? Det er jo julebord, jo!

Publisert i Kvinner og klær.

 

Legg igjen en kommentar