Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Sykkel + blomst = livsglede.

Glede er å føle at jeg betyr noe for et annet menneske. Det at jeg kan gi noe av meg sjøl. Om det bare er litt av min tid. Og av min oppmerksomhet. Og av min interesse. Og jeg får alltid noe tilbake. At et annet menneske viser sin tillit ved å fortelle meg sin hemmelighet. At det trekker bort sløret som skjuler et bortgjemt, gjerne nedstøvet kammer, fylt til randen av tanker, håp og ønsker. At opplevelser kan deles. At vi kan prate og le. En befriende latter som får hele kroppen til å riste.

Brev kan også gi glede. Et brev som jeg må lese minst to ganger før jeg klarer å legge det fra meg. Eller en venn i telefonen, hvor ordstrømmen renner som en vårstor elv. Glede er ofte sosialt betinget, men for meg fins det også aleneglede. Det å kunne krype opp i godstolen og lese ei bok. Ro og stillhet kan gi glede. Musikk kan også gi glede. Enkelte musikkstykker er så vakre at håret nesten reiser seg på hodet mitt, annen musikk får bein og armer til å følge taktfast med. Musikk kan gi ettertanke og musikk kan framkalle minner: et spesielt musikkstykke kan få meg til å tenke på en spesiell person eller en spesiell hendelse.

Når jeg endelig lykkes med en oppgave som jeg har stridd med i lang, lang tid tid, kjenner jeg gleden komme opp i meg og beina blir så lette at de nesten forlater jordas overflate. Da er det bare godt å leve, som når jeg går i skogen, hører fuglelåt og vindsus og føler at jeg er til. Å kjenne at jeg hører til – akkurat her og nå.

Det er også et annet framkomstmiddel enn beina som gir meg mye glede. Helt fra jeg var seks år og fram til i dag – og forhåpentligvis vil den ha stor betydning for meg så lenge jeg lever: tohjulssykkelen! Jeg er nesten like avhengig av den som av skoa mine. Det er et eller annet med syklinga som får meg skikkelig glad. Det kan være frihetsfølelsen, det kan være at jeg føler meg frisk og enda friskere når sykkelturen er over, det kan være at det er ganske lett å sykle: du trår og styrer og så går resten av seg sjøl. Og ikke trengs det noe særlig hodebry heller for å få det hele til å fungere. I dag bruker jeg sykkelen som transportmiddel, blant annet er den uerstattelig på handleturer og når kjentfolk skal besøkes. Det gir flott mosjon, jeg opplever skiftende værtyper og hilser på kjente som «rek langs vegen». Etter at jeg kjøpte meg skikkelig regntøy med signalfarget hette har jeg virkelig fått sansen for regnsykling. Rød og våt blir jeg i fjeset. Deilig. Og med walkman på øra, hender det at det blir litt «singing in the rain». Når folk snur seg på fortauet, skjønner jeg at jeg kanskje har sunget litt vel høyt.

Motor pluss sykkel på to hjul er lik motorsykkel. Etter et inspirerende opphold i Tromsø, tok jeg for noen år siden sertifikat for tung motorsykkel. Jeg er litt stolt av det sertifikatet, fordi det var vanskeligere å ta enn jeg hadde trodd på forhånd. Sjøl om motorsykkelkjøring er moro, står sykkel uten motor mitt hjerte nærmest. Dessuten triller den heller ikke så fort. Når jeg triller avsted kan jeg kjenne gresslukta og nyte synet av alle de vakre markblomstene som vokser langs veien.

Publisert i Klassekampen.