Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Ut i verden den vide. Hvor alt går på skinner.
Vi var tre jenter i vår beste alder: Tenåringer, reiselystne, nysgjerrige, uhøytidelige og røffe. «Ryggen rak og blikket fritt, ja, slike kjekke jenter det vil gamle Norge ha», sang vi for full hals. Ola-bukser med påsydd norsk flagg på låret, t-skjorter og svære ryggsekker. Inter-Rail-billetten hadde vi kjøpt med selvtjente penger. I uker hadde vi levd med hodet ned i grønne jordbærplanter. Plastkurver ble fylt med røde og søte jordbær, som ikke fristet jordbærpikene til noen gratis munnfuller. Synet var mer enn nok. Vi jobbet oss oppover radene med en solsvidd rygg og ømme, skitne knær. Og vi jobbet iherdig: både ny sykkel og til togtur.
Endelig satt vi togsetet, og hørte togets rytmisk dunking: Ka-tonk-ka-tonk-ka-tonk. Og toget snodde seg nedover i Europa med oss trygt plassert inni sin lange, ormliknende kropp. Vi sov på toget, vi spiste på toget, vi stelte oss på toget og vi møtte snille og skumle mennesker på toget. Vi møtte kjekke, mørke menn og gamle koner med skaut og tannløse munner. Kaklende høner i bur og pølser med hvitløk på nistematen. Og rødvin i glassene.
Vi reiste gjennom grønne og blå landskaper, grå bylandskap og små, fargerike landsbyer. Toget stoppet og vi gikk av. Trasket rundt i slitte joggesko og kikket med vitenbegjærlige blikk bak mørke solbrilleglass. Geografi- og historiebøkenes bilder ble virkelighet for oss, og engelsk- og tysktimenes terping skaffet oss mat, overnatting og kontakt med de innfødte.
Vi levde som Robinson Crusoe på ei gresk øy med grønnblått vann omkring, hvor gjeteren med hyrdestav vandret ned åskammen med sine brekende bjellesauer. I Barcelona fikk vi en stor gryte med paella av en gjeng blide og svette drosjesjåfører. Vi ble lurt trill rundt av en gondoleier i Venezia og ble tilbudt små, fargerike piller av en jesusutseende kar i Frankrike. Vi fikk tilbud om ditt og tilbud om datt. Vi var togloffere og landstrykere. Skitne, sultne og tørste. Vi levde kjempesunt på yoghurt, frukt og grønnsaker. Det var billig og lettvint. Kresne var vi ikke, verken i matveien eller i klesvalget. Og vi ble brune, slanke og subbete.
«Hjem, kjære hjem»: vi gledet oss enormt til å komme hjem etter en måned i utlendighet for: «borte bra, men hjemme best». Toget tøffet inn på stasjonen i vår kjære hjemby og på null komma niks fylte vi opp gangen hjemme med joggesko, ryggsekk, jakker og høyt stemmevolum. Det var så utrolig mye vi hadde å fortelle og alt skulle fortelles på en gang. Så var dt å skrelle av seg skittentøyet, før kropp og hår fikk en lang og etterlengtet dusj. Grøss, så godt. Det duftet såpe fra topp til tå. Og fram til skapet hentet vi pent stablet reint tøy.
En engleaktig følelse kom over oss. Og med et mildt og lyst skjær over kropp og sinn satte vi oss ned ved et velduftende matbord. Moren vår hadde virkelig laget et fyrstelig måltid, som fikk de nydusjedes tenner til å løpe i vann. Og den himmelske følelsen som kommer av metthet, trygghet og lykke varte ved. Vi ble salige og trøtte og snart lå vi i våre egne senger med dundyne og nyvasket sengetøy, som luktet av vind og sol. Vi sovnet med et salig smil og drømte at vi seilte av sted på en bløt sky over land og hav, over eng og skog, og langt, langt der nede snodde jernbanesporet seg fram over landskapet. Et rødt, tøffende tog ålte seg framover og i det fjerne hørtes et svakt: Ka-tonk-ka-tonk-ka-tonk….
Publisert i Klassekampen.