Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

På en naken grein satt en meis. Det var en vakker meis med farge på brystet. Hodet virret: Av frykt? Av nysgjerrighet? Av rastløshet? Av kjedsommelighet? Av foretaksomhet? Det var ikke mye ro i den lille, fjærkledde kroppen. Den tok sats, flakset med vingene og på en-to-tre var den fløyet sin vei. Vekk fra mitt synsfelt. Kanskje den hadde sett seg ut en make langt i det fjerne?

Det haster for slike skapninger. Alt skal skje i løpet av noen uker på vårparten: Utvelgelse, forelskelse, dyp kjærlighet, forplantning, samboerskap, graviditet, egglegging, ruging og oppfostring av de rosa nøstene på meitemark, insekter og annet smårusk. Så en dag er det pipende og matglade avkommet klare til å fly ut av redet, slik at foreldrene kan dra til syden i fred og ro.

Livet er hektisk noen ganger for tobeinte uten vinger også. Ukedagene flyr avsted, og vi klarer så vidt å stoppe opp litt når det står helg og røde tall på kalenderen. Men da skal alt gjøres som vi ikke rekker ellers i uka, slik som rengjøring og vask av sengetøy. Noe ekstra godt til kvelds skal vi gjerne også diske opp med. Og vi handler inn som om vi frykter at 3. verdenskrig vil bryte ut hver eneste søndag. Bæreposene med reklame både foran og bak buler, for mat og drikke er jo viktig for trivsel og vekst. Og kanskje det stikker innom en uventet gjest? Noe søtt til kaffen er kjekt å ha i skuffer og skap. Kjeks og mokkabønner presser seg inn blant traktekaffe og suppeposer. Ikke dytt, det er plass nok til alle! Så er alle bæreposene tømt og kjøleskapet fullt.

Jeg ligger på ei trehylle. I vannrett stilling. Uten en tråd på kroppen. Jeg ser ut som en blanding av Karius og Baktus på håret. Håret er mørkt med rødskjær i, det er vått og frottert og ugredd. Varmen strømmer fra fotsåle og helt opp i hodebunnen. Deilig. Jeg nyter tilværelsen. Og tenker på hvite vinterdager med kulde, som sniker seg inn overalt. Nå er jeg varm – kjempevarm – og jeg puster rolig inn og ut. Tankene blir så gode her inne i badstua. Varme, snille tanker som flyr hvileløst og dovent rundt inni mitt lille hode. Små, dagligdagse planer med liten rugetid før de blir klekket ut. Og så fornøyd jeg er med den lille tankespiren som jeg håper kan vokse seg stor og spennende etter hvert. Så kjenner jeg at kroppen er forskynt. Jeg tar håndkleet med meg og er klar for en kald avrivning. Et kuldesjokk, og alle de små tankespirene bøyer seg litt forskrekket og grøsser. Dusjen skrus av, kroppen blir tørket og dekket med klær. Og så er tida inne for å møte den virkelige verden igjen med alle sine krav og effektive framdriftsplaner.

Jeg bøyer meg ned og plukker årets første blåveis. Blå blomster og grønne blader fyller snart venstre hånda mi. En liten summing høres over hodet mitt. Jeg kikker opp. Den lille, hyperaktive meisen er tilbake og holder utkikk. Skakker litt på hodet og titter ned på meg. Jeg hermer og legger også hodet på skakke og tenker: Så vakker du er. Så fint at du er til. Enda jeg aldri kommer til å bli kjent med deg. Mer rekker jeg ikke å tenke før han flyr avsted igjen. Jeg sender ham en vennlig tanke med på ferden ut i det blå: En riktig god vår ønsker jeg deg, lille ukjent venn. Håper du får et lykkelig liv med en like aktiv meiseviv.

Publisert i Klassekampen.