Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Konggata er et fint eksempel på hel tanngard.

I Drammen by var det en koselig gate med små trehus på begge sider. I husene bodde det mennesker i alle aldre. Utviklingen krevde plass, stor plass til forretninger og kontorer. Tinghuset reiste seg og delte gata i to, og av murstein ble det bygget en koloss som spiste nesten opp et helt kvartal. Her flyttet A/S Vinmonopolet inn, og beboerne stod ikke i rekken av gratulanter.

1970-åra gikk sin skakke gang, 80-åra også og plutselig er vi inne i 1990-åra. Folk med og uten penger var så optimistiske i 80-åra, de ville ha bort alt rukkel og bygge noe nytt og glatt i stedet. Så reiv de, men den økonomiske berg- og dalbanen førte til at rivingstomtene ble stående tomme, som trukne tenner i en tanngard. Bilene bruker plassene til parkering, og ugress vokser villig opp. Her er det ingen som luker bort villnisset, og byens glade lakser både av hann- og hunnkjønn gjemmer seg bak de grønne og blomstrende vekster. Her kan de drikke sin flaske til bunns og tømme sin sprøyte i fred og ro. Den trivelige, lille gata er ikke til å kjenne igjen, så derfor denne lille bønn til slutt:

Er det noen som vil fylle igjen hullene i gata vår med koselige bolighus? Vi vil ønske dere hjertelig velkommen med gravemaskin, hammer og spiker. Bor det mennesker i gata blir det miljø, et miljø som fremmer trivsel og boglede. Vi ønsker oss barn, gamle damer med frodige potteplanter i vinduet, menn med stokk og skjegg, unge og travle mennesker, ja, mennesker i alle aldre og fasonger ønsker vi oss. For det skal bo mennesker i husa, det skal lyse i vinduene i mørketida, det skal blomstre og gro i ei gate i en by som Drammen. For det fortjener den!

Publisert i Fremtiden og Drammens Tidende og Buskeruds Blad.