Tekst: Birgitte Simensen Berg
Tegning: Solveig Henriette Simensen
Det er vår og gummibuksetid i sandkassa.
Av årets første blomster. Hånda forsvinner ned i søla når vi tar opp den første hestehoven med så lang stilk som mulig. Er stilken kort og blomstene få, blir de satt i et eggeglass. Er buketten stor, finner vi fram et kjøkkenglass og plasserer vårbuketten midt på bordet. Av en eller annen grunn kommer lasaronen i blomsterverdenen som regel ikke lenger enn til kjøkkenet. Blå- og hvitveisen får en helt annen oppmerksomhet. Disse blomstene dekker skogbunnen som et teppe og får siden gjerne hedersplassen i stua. «Veisene» plukkes med flest mulig knopper, slik at de skal holde seg lenge innendørs, men når de får stuevarme og «føttene» i vann, springer de ut i full blomst, enten vi vil eller ikke og dekker snart bordplata med et fint lag gult blomsterstøv.
Våren lukter. Av lyse kvelder og jord. Ungene strekker ut timene før leggetid. De dristige kaster undertrøya og tar på den litt tynne vårjakka. Sko erstatter varme støvler. Vi leker gjemsel og bygger hytte i det mest krokete treet. Og seiler på flåte langs land i den flomdigre elva. Fortauet kostes så støvskya står, og vi spytter ut småstein og gnir oss i øynene. Med krittet tegner vi opp den første paradisen med døden øverst i høyre hjørne. Vi lager to paradiser, den vanlige med ti ruter og så «flyver’n». Hinketakka, med initialene skåret sirlig med sløv kniv, blir kastet i første rute, og så gjelder det å være stø både på hånda og på foten. Vi kan også hoppe par som par, og streken unngås som pesten.
Våren lukter. Av svette kropper, som trener med rockering og hoppetau. Énmannstau eller flermannstau, som blir svingt rundt i en stor bue. Posen med klinkekuler kommer til heder og verdighet igjen, og det gjelder å klinke til seg den vakreste kula, en skatt i glass og farge. Kaste på stikka er også gøy, og småmyntene klinger muntert mot grunnmuren eller kastepinnen. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Legger man seg opp litt penger, kan man unne seg litt smågodt etterpå, litt småsjokolade eller rustne padder, som varer lenge og gjør tunga sår. Kappe land prøves også, selv om det ikke alltid er like lett å få kniven til å stå. Landet blir stort og landet blir lite. Blir vi lei, prøver vi oss med bondesjakk, som raskt risses i sanda. Pinner og småstein blir fine spillebrikker.
Våren lukter. Av bråtebrann og spirende gress. Av grønnsåpevann og klær som tørker på snora. Vinterkåper og frakker henger til lufting. Våren er så ren. Og vi unger har ingen bekymringer. Leksene er unnagjorte, og vi er samlet i gata med balltre og grå, slitt tennisball. Vi slår ball så langt og så lenge vi orker, tar i mot og prøver å treffe motstanderen. Vi løper, skriker og føler at vi aldri blir trøtte eller slitne. Og foran oss har vi alle fridagene i mai, og sommerferien.
Våren lukter. Av sykkel, som kommer fram fram fra garasje eller skjul. To- og trehjulingen får en skikkelig overhaling med vask og oljesmøring. Vi gir oss ikke før den skinner. Så triller vi sykkelen opp på veien, sparker fra og setter oss oppå og trår av gårde. Fri som fuglen. Tårene spretter fram i øyekroken, og vi sykler rundt og rundt. Tenk, vi kan sykle i år også – denne kunsten glemmer vi kanskje aldri?
Våren lukter. Av sol og vind, som smyger seg varm utenpå huden og får håret til å flagre. Sola trekker og lokker oss utomhus, og vi finner fram en pinnestol som vi setter opp mot solveggen. Lener oss bakover, lukker øynene og nyter å være til. Småfuglenes kvitring høres tydelig. Småungene babler i vei, stabber rundt i gummibuksene sine og lager fine sølekaker, som de setter stolt på utstilling utenfor sandkassa. De lager smale veier og graver tunneler til småbilene i plast. Og setter kvister med grønne musører ned i sanda. Trær må de ha i sin verden av sand.
Våren lukter, ja, av liv.
Publisert i Klassekampen og Byavisa.