Tekst: Birgitte Simensen Berg
Søstrene Sol og Lys leker ute. De boltrer seg ved den blå inngangsdøra mi og rundt de røde husveggene mine. De danser rundt bærbuskene og klatrer oppi epletreet. De fniser og ler med en trillende og klar latter. Det er deilig at de gode søstrene er tilbake igjen! De er like blide og strålende i år som i fjor, selv om de hele tida må utkjempe et lite slagsmål med de kranglete trillingbrødrene Snø, Kulde og Mørke. Men søstrene kan klore og bite fra seg, så det er vel ikke lenge før de jager brødrene ut av hageporten?
Det er så godt å merke at dagene blir lengre og lysere for hver morgen og for hver ettermiddag. Når jeg låser inngangsdøra hjemme, kan jeg skimte nøkkelen i hånda mi. Og når jeg vandrer med freidig mot på arbeidsveien kan jeg nå se fargen på jakka til Peder Jespersen som haster avgårde til bussen, og sjatteringen i fru Elise Aarboghs pels. Og at Jespersen hilser meg med et lite smil i den ene munnviken, får jeg også med meg. Joda, verden og dets levende vesener framstår helt annerledes i lyset enn i mørket. Samtidig som jeg kjenner at kroppen min retter seg opp og strekker seg ut i hele sin lengde. Den lange og smekre kroppen har lyst til å hoppe og sprette bortover i yr glede. Kroppen har lyst til å ta våren litt på forskudd, bare for moro skyld. En liten tyvstart og en liten prøvesmak på alt det gode som ligger foran en: av varme og solfylte dager, av blomsterdufter og fuglekvitter, av fargespill og gleden over å være til.
Det er så godt å komme hjem i skumringstimen. Sitte og se det mørkner sakte, men sikkert rundt i krokene. Vente litt med å tenne lampene. Vente litt med å sette på radioen. Vente litt, bare bittelitt, med å lage middagen. For når middagsmaten settes på bordet, så er det for sent. Da presser mørket seg tett inntil ruta og ber om å komme inn i lyset og varmen. Det er lampelys og menneskeliv der inne. Vann som renner. Ild som knitrer. Musikk og tv-flimmer. Et liv som ikke forstummer før alle har krøpet under dyna og lampene er slukket, slik at det er like mørkt inne som ute. Da møter mørket seg selv i døra og nikker gjenkjennende til sitt eget speilbilde i vindusruta.
Det er så godt å komme hjem med en fargerik tulipanbukett. Friske tulipaner som knitrer og står stramme som tinnsoldater i den klare vasen. Tulipaner som lyser opp som en regnbue i stua. En kontrast til det hvite, grå og sorte livet utenfor. Små og sarte primulaer tett i tett i store potter. De strekker seg og vender kronbladene mot lyset fra vinduene. De gir bort fargen sin og blekner for hver dag som går. Deres gavmildhet gir næring til den siste rest av mørketida.
Slåsskampen er i full gang nå. Tre mot to. Feigt. Tre sterke karer mot to vevre, men smidige kvinner. Jeg lar dem slå, bryte, bite og klore, for jeg vet hva utfallet blir. Det blir garantert ingen seierherrer denne gangen. For her hjelper det nok ikke “at alle gode ting er tre” eller rå og brutal muskelkraft – for å kjempe mot naturen, det klarer ingen! Så vidt meg bekjent.
Publisert i 1998.