Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Fakta:
Karin Fossum er født 6. november 1954 i Sandefjord. Mest kjent som krimforfatter. Hun debuterte i 1974 med diktsamlingen Kanskje i morgen, som hun fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Senere diktutgivelser er Med ansiktet i skyggen (1978) og Natten er et annet land (2012).
Fossums kjente kriminalromaner har etterforskeren Konrad Sejer i hovedrollen. Til nå er det kommet 16 romaner om sakene han løser, blant annet Elskede Poona i 2000, som hun fikk Brageprisen for. Den ble også kåret til Norges beste kriminalroman gjennom tidene i Dagbladet i 2009. Djevelen holder lyset (When the Devil Holds the Candle) vant i 2007 The Gumshoe Award for beste europeiske kriminalroman utgitt i USA i foregående år, og Elskede Poona (The Indian Bride) er tildelt Los Angeles Times Book Prize i klassen Mystery/Thriller. To ganger har hun mottatt Rivertonprisen.
Fossums bøker er oversatt til 35 språk, og flere av kriminalromanene er filmatiserte.
I tillegg har Karin Fossum skrevet novellesamlingene I et annet lys (1992) og Søylen (1994), og romanene De gales hus (1999), Jonas Eckel (2002), Natt til fjerde november (2003) og Brudd (2006).
————————————————————————————————–
Forfatteren Karin Fossum vil fortsette å skrive med hjertet, men i litt langsommere tempo.
Før Karin Fossum flyttet til Lier i 1988, bodde hun med mann og barn i Bærum.
– Jeg liker meg veldig godt i Lier, men jeg har vokst opp i Sandefjord, så jeg savner havet og sjølufta. Nå har jeg fått mye annet i stedet som åkre, kyr og flotte gårder. Jeg bor på landet og har ingenting i gangavstand, så skal jeg til butikken, må jeg kjøre bil. Og det er greit, da jeg er glad i å kjøre bil. Min mor kjørte bil helt fram til hun døde 88 år gammel, sier Karin Fossum, tar en slurk Farris og ser for seg et langt liv på landeveien.
Tilbake til start
– Du må ikke tro det er så lett å få utgitt ei bok, sa folk rundt henne.
Karin Fossum klarte det på første forsøk.
– Det aller største øyeblikket i mitt forfatterliv var da jeg mottok brevet fra Gyldendal i 1974, som fortalte at de ville publisere diktsamlinga mi. Jeg var 19 år og hadde skrevet i ett års tid. Det var et lite hefte, ikke noe omslag, og jeg måtte sprette opp sidene. Hvorfor det ble dikt, har jeg ikke tenkt så mye på. Som ungjente skrev jeg dagbok, hadde brevvenner i mange land og var god i norsk. Gikk så på folkehøyskole, hvor det var mye litteratur og lyrikk.
Jeg kan ikke trekke fram noen favorittbok, da alle bøkene mine starter på nullpunktet. Det blir som en idrettskvinne: løpet må løpes på nytt hver gang. Jeg kan ikke lene meg på det gamle –det er nye mennesker, nye steder og nye handlinger i hver bok.
Jeg er mer avventende som 60-åring, og har ikke samme tempo. Var mer overmodig som 40-åring. Tidligere kom det ei bok i året. Nå blir det nok hvert annet år, da jeg trenger mer tid og er blitt mer kritisk.
Utgivelse ingen selvfølgelighet
– Akkurat nå har jeg ferie, og turen går snart til Edinburgh, men ellers jobber jeg alltid med ei bok.
Når åpningsscenen er klar, er jeg i romanen. Så bygger jeg opp historien – kloss for kloss. Historien blir til mens jeg skriver. Så leser jeg gjennom, redigerer og jobber videre med stoffet. Jeg kan også begynne på ei bok, men så strander prosjektet. Det er ikke alltid at ei bok blir godkjent, og jeg har blitt refusert seks ganger. Noe som er tøft, da jeg har lagt mye arbeid i boka, ja, den har “tatt” ett år av mitt liv. Men man gjør klokt i å lytte til redaktøren, da ei svak bok trekker ned forfatterskapet. Så på sikt er det bra å bli refusert.
Å skrive blir ikke lettere med årene, men jeg håper å skrive til jeg er 70 år, kanskje 85. Vi er ei privilegert yrkesgruppe uten øvre pensjonsalder, men mange forfattere visner hen, da man kan bli mentalt slitne. Ser fram til å bli pensjonist: å kunne nyte litteratur på en uforpliktende måte, slippe anmeldelser og kritikk.
Mister og får
Karin Fossum leser mye, alt fra lyrikk, noveller og faglitteratur. Svensk og dansk litteratur leses på originalspråket, men de fleste bøkene er norske.
– Mine bøker er oversatt til 25 forskjellige språk, og jeg liker å bli oversatt. Det er flott. I oversettelsen går man glipp av noe, men man får noe i tillegg. Jeg liker å tenke så enkelt, sier Fossum, og forteller at en tsjekkisk oversetter sendte spørsmålet om hva Fretex er for noe. Og fikk svar at det var innsamling og salg av brukt tøy og møbler.
Bøkene mine er solgt til 35 forskjellige land, noe som er fantastisk. Da jeg fikk den tyske oversettelsen av Evas øye føltes det veldig eksotisk. De utenlandske forlagene lager egne bokomslag, noe som også er spennende å se. Samt å lese ett avsnitt eller flere.
Karin Fossum liker å se mennesker på avstand, og er ofte mistenksom, da folk sier en ting, samtidig som kroppen forteller noe annet.
Kroppsspråk forteller mer enn ord
Karin Fossum startet å skrive kortprosa basert på egne observasjoner.
– Jeg liker å se mennesker på avstand, og er ofte mistenksom, da folk sier en ting, samtidig som kroppen forteller noe annet. Jeg er mindre interessert i utseende, men legger merke til kroppsspråk som ganglag, fakter og forskjellig væremåte. Samliv mellom to personer interesser meg ikke så mye. Det er noe de to har sammen, og det er gjerne vanskeligheter som skildres i samlivsbøker.
Det er ett unntak: Elskede Poona er en veldig trist samlivshistorie. Strir ikke alle mennesker med noe? Hva vi blir utsatt for, bestemmer hva vi blir. Jeg er blitt kritisert for å ta den skyldiges parti. Psykopater og seriemordere som kun er drapsmaskiner interesserer meg ikke, men det gode mennesket som gjør noe ondt er mye mer skummelt. Det er min innfallsvinkel: mennesket som dreper én gang i livet, gjerne i affekt eller i ruspåvirket tilstand. Og som i edru tilstand verken husker ugjerningen eller forstår hvorfor det har skjedd.
Er situasjonen ekstrem nok, kan alle bli mordere. Vi mennesker er ganske voldelige. Kriminologien i Norge viser at det er et veldig smalt stykke av bløtkaka som er voldssaker, det aller største stykket er vinningsforbrytelser. Kriminologi er et svært spennende fag, samt genetikk. Setter meg også inn i statistikker fra Politihøgskolen med mer. Det er mye å lære og å forstå.
Umulig ikke å såre
– Folk reagerer på at jeg setter meg i forbryterens sted og ikke alltid i offerets. Natt til fjerde november handler om et foreldrepar, som må leve i uvisshet når datteren plutselig forsvinner. Mor og far sørger på hver sin måte. Til slutt kommer datteren til rette.
Noe som man skulle tro var vel og bra. Men: En dag kom det et brev fra en rasende mor, som trodde at dette er ei bok som omhandler det vonde som hun selv hadde opplevd, å miste et barn. Moren fikk svar i brevs form, som alle får, som sender meg brev. Jeg har hemmelig telefonnummer og e-postadresse, så for å kontakte meg må man sende et “gammeldags” brev. Uansett, som forfatter er det umulig ikke å såre noen lesere.
Selv om jeg reiser mye, er det lite jeg deltar på: Jeg er ikke på scenen lenger. Det er veldig trettende å analysere, samt å fortelle om og om igjen, om mine egne bøker. Andre liker å være på scenen, men jeg har gjort mitt på dette området.
For meg er det intuitivt å skrive. Hver eneste bok har tatt år av livet mitt: det har vært et ønske, en drøm. For meg nytter det ikke å dra fram ei av bøkene mine og si den er best. Jeg klarer ikke å tenke på den måten, da kvaliteten på bøkene mine går opp og ned.
Flere av Karin Fossums kriminalbøker er filmatiserte, og mange av scenene er filmet i Drammen.
Ja takk til film
– Det har aldri vært aktuelt å takke nei til filmatisering av mine bøker, selv om det er en blandet opplevelse. Det må jeg tåle. Jeg har overdratt rettighetene til en annen, boka presenteres i et annet medium, hvor jeg ikke kan påvirke noe, men bare vurdere sluttresultatet. Uansett kan filmen skaffe meg flere lesere.
Jeg er glad i film, ja, jeg ser en film nesten hver dag. Ser alle sjangre, alt fra tegnefilmer til smale filmer. Liker filmer med få personer, hvor det lett å få oversikt. Film kan inspirere meg, og mennesker jeg har møtt og møter, samt nyhetsbildet fra inn- og utland. Ja, selve livet er min inspirasjonskilde.
Ser på nyheter i flere timer hver dag, leser aviser og bøker, ja, jeg leser bredt. Dagens nyhetsbilde skaper ofte stress i samfunnet. Hvorfor skal vi ha fred i Norge? Jeg tar ikke freden som en selvfølge, og er hver dag glad fordi vi bor i et fredelig land. Men jeg tar det som kommer, så selv om vi får all verdens konflikter inn i stua, holder dette meg ikke våken om natta.
Vi mennesker er i stand til å skyve vekk ubehageligheter og vonde opplevelser. Evolusjonen gjør at vi sørger for våre nærmeste, og holder de andre på avstand. Dette er brutalt. Men kommer terroren til Drammen, da skjer det noe med meg. Jeg blir ikke sjokkert, da det ikke er rettferdighet i verden. Men jeg bruker ikke krefter på dette, der jeg lever det gode liv i mitt lille hus på landet.
Ektefølte hjertesaker
– Hvis jeg gjør noe, så gjør jeg det med hjertet. Det skal være ekte det jeg gjør. Ja, jeg kommer til å skrive så lenge jeg har noe på hjerte, sier Karin Fossum, som aldri har merket å bli diskriminert som kvinnelig krimforfatter av sine lesere.
– Men jeg har opplevd at mannlige krimforfattere har spurt om jeg ikke snart skal skrive noe ordentlig. Enda mange av bøkene mine ikke er krim.
Vi eldre forfattere må kjempe for å beholde vår posisjon. Forlaget har kanskje en metningsgrense, og der som ellers i samfunnet, dreier det seg om inntjening. Business. De unge forfatterne puster oss eldre i nakken.
Hver eneste bok jeg har skrevet har tatt år av livet mitt, og jeg føler jeg har levd livet til fulle, sier Fossum, som også utenfor bøkenes verden bruker sine kreative sider på maling, tegning og håndarbeid.
Livet er fullt av bøker som venter på å bli lest og land som kan besøkes. Også for Karin Fossum, som stortrives i sitt hus med utsikt over åker og eng i Sylling.