Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Ved midnatt kommer vi fram til bestemmelsesstedet vårt – vi er i Dolomittene i Nord-Italia, og vi skal i fem dager sitte på sykkelsete og trå det beina våre er gode for.  Vi legger oss med trillrunde, forventningsfulle øyne.

Vi er klare og sykkelhjelmene kommer snart på plass. De vakre Dolomittene er ei fin ramme rundt det hele.

Sola står i øst, og skinner varmt på 21 syklister: noen i stramme sykkelbukser, andre i shorts, noen i utvaskede t-skjorter og andre i fargerike sykkkeltrøyer.  Vi er en broket forsamling fra 18- til 60 år, muskelstyrken er forskjellig, men pågangsmotet og innsatsviljen lyser av alle sammen.  Hjelm og solbriller på og så tråkker vi i vei.  Vi triller av sted med det taggete fjellmassivet som en vakker bakgrunnskulisse.

Firkløver med smil om munnen: Wenche, Birgitte, Ellen og Berit.

Vi sykler over Cimabanche-passet til det kjente vintersportsstedet Cortina d’Ampezzo.

Nå skal vi ut å spise middag i Cortina. Og sultne er vi.

Vi legger biltrafikken bak oss, og finner stille stier over stokk og stein og sildrende bekker. Det tar ikke lange stunden før vi blir svette under hjelmen, men smilet sitter fremdeles klistret på. Øynene får sine inntrykk, nesa sine lukter og i munnen kommer småfluene og tunga på gli. Resten av kroppen får sin tiltrengte mosjon, da armer, bein, lunger og hjerte jobber på høygir.

Vi følger jernbaneveien til Tai di Cadore til Perarolo, så videre til Lago di Santa Croce – før vi kommer til Ponte nelle Alpi.

Opp til Fadalto passet og så ned ravinen Lago – gjennom Valdobbiane.

Sola står midt på himmelen, og magen skriker etter mat. Det er langt mellom butikker og serveringssteder, men Alfredo i følgebilen frakter mye forskjellig: alt fra reservehjul og lappesaker, til vannflasker, rundstykker, frukt og store kagger med rødvin. Endelig blåser Gerhard i matfløyta, og vi er ikke sene om å sette fra oss syklene og finne et skyggefullt sted i gresset. Hver og en får sin plastpose, som rommer dagens lunsj: Ferdigsmurte rundstykker med ost og skinke, sjokolade og frukt. Matlysten er på topp, og vi blir lystige av vin i strie strømmer under ei stekende sol. Men hvor lenge var Eva i paradis?

Etter en time er vi en trillende og fornøyd gjeng, som tråkker videre inn i et nytt og spennende landskap. Vi vet ikke hva som venter oss bak neste sving eller over neste bakketopp, og vi tråkker på for å finne det forjettede land. Etter hvert blir vi også litt bedre kjent med oss selv og hverandre. Noen halser av sted, andre finner roen. Guiden Leif prøver å ha kontrollen, men må noen ganger gi tapt: Det er flere som vil så mye, og så fort fram. Uansett fart og styrke, vi nærmer oss målet alle sammen.

Vi har en hviledag i én av nord-Italias beste vindistrikter, Valdobbiadene. Da rusler vi en tur i skogen og tar en pust i gresset.

Sola er på hell. Den legger seg lenger ned i synsranden og hviler på fjelltoppene. Vi sykler fremdeles. Kreftene begynner å avta, men hodet ser fram og kroppen sitter fremdeles oppreist. Det gires og bremses. Det er en liten, varm skvett igjen på vannflaska og vinen er for lengst drukket opp. Mens beina trår automatisk rundt og rundt, begynner vi å lengte etter en forfriskende dusj, rene klær og et nydelig middagsmåltid. En god seng med rene laken ligger også og spøker blidt i bakhode. Tankene løper fortere enn vi klarer å tråkke, for fremdeles er vi ikke i mål.

Vi sykler «rødvinsruta», forbi Ponte della Priula, Cimadolmo, Roncadelle og til Ponte di Piave – og her spiser vi lunsj i munkenes hage.

Vi kikker på kartet: vi skal både hit og dit, ned her og opp der, og når vi kommer rundt den svingen, ja, da er vi endelig framme ved hotellet. Sola følger oss på veien og så dukker overnattingsstedet vårt opp som et fata morgana i den hete ettermiddagsdisen. Vi kommer oss av syklene, litt støle i kroppen etter en uvant og annerledes dag – og stavrer opp hotelltrappa med hjelmen under armen.

Siste dagen sykler vi gjennom Fossalta di Piave og gjennom Musile di Piave. Det smaker med en kaffestopp.

Sola står på ny i øst.  Etter en god natts søvn, er vi ikke sene om å finne sykkelen igjen. Vi gleder oss med full frokost i magen, full vannflaske i sykkelveska og full av energi i en solbrent kropp.  Nye spennende steder ligger og venter på den syklende gjengen. Og så kjør: det er bare å trå i vei – grus, gress, jord og asfalt ligger foran og under sykkelhjulet vårt og et fantastisk landskap lokker oss framover.

Vi forlater fjellkjeden Dolomittene, og tråkker oss nedover blant frodige vinranker. Etter millioner av pedaltråkk og nærmere 30 mil er vi framme i Venezia. Vi tar farvel med våre nye venner, syklistene og syklene, setter oss i en gondol, og stakes fram i stille smale kanaler. Den vuggende bevegelsen dysser oss nesten i søvn. Med et rop dras jeg ut av drømmen, hvor vi tråkker om kapp på vannsykler i Venezias kanaler, i et ellevilt ritt uten mål og mening. Gondoleieren smiler og rekker fram pengehånden. Seilasen er over for denne gang, vær så god – kom gjerne igjen en annen gang. Vi betaler, takker og går med gyngende og spenstige sykkelmuskler i legger og lår.

Sykkelgruppa er kommet vel fram til Venezia – endeholdeplassen. Tusen takk for en finfin tur.