Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Jeg smaker på navnet. Azorene. Det smaker godt. Mens smaken hviler i munnen reiser jeg avsted. Til Azorene. Ni grønne og spennende øyer – i første omgang rekker jeg bare én munnfull – nemlig den største øya San Miguel med sine 136.000 innbyggere. Og den gav mersmak.

Ei lykkelig dame med fjellstøvler på. Azorenes San Miguel skal oppdages.

Vi er en gjeng på tjue mennesker med solide fjellstøvler, som tråkker og tråler oss gjennom øyas kuperte landskap i ei uke. Her er det grønt, frodig og jungelaktig. Vi føler oss litt som Tarzan og Jane, og fra tid til annen skulle noen av oss gjerne ha svingt oss fra tre til tre, men vi har hele tida beina solid plantet på jorda. Vi rusler på snirklete stier, hvor bladene gjør underlaget mykt å gå på.

Trærne holder himmelen oppe med sine lange og sterke greiner, og det blomstrer rundt oss på alle kanter i gult, rosa, blått, hvitt og rødt: ingefærblomster, la bella donna og hortensia – en edens hage, og plutselig er vi Adam og Eva. Men vi beholder klærne på, selv om de er få: Det holder med shorts og t-skjorte sent i september. Heldigvis ser vi ingen slanger i vårt øyparadis. Vi ser faktigst ingen farlige dyr, men vi hører fuglene kvitre i vilden sky.

Her lever kua i den grønne eng.

Tamme dyr ser vi derimot over alt. Det er hele 85.000 kuer på øya, og her har de det som kua i den grønne eng. Åssider er krydret med kyr kledd i svart og hvitt skinn, som beiter fredlige og fornøyde. De svarte og hvite er best egnet til melkeproduksjon, mens de brune kyrene, som absolutt er i mindretall, har det beste kjøttet. Azorene produserer store mengder melk- og melkeprodukter som yoghurt, smør og ost. Bonden, som virker like fredlig og fornøyd som kyrene sine, transporterer melkespannene enten i en liten henger bak traktoren eller han har festet spannene i en sele rundt hesten. Vi ser stadig hest med mann og spann som vugger bedagelige langs landeveien.

Det virker som om ingenting haster på Azorene, og at ting får ta den tida den trenger. Ingen sinte bilhorn høres heller. Som seg hør og bør dyrkes det også vindruer på disse øyene langt ute i Atlanterhavet, hvor regn følger sol – tett i tett som et nyforelsket par. På San Miguel finnes også Europas eneste teplantasje – Cha de Gorreana – fra 1864.

En blid kar med kurven full av blå druer, som skal bli til velsmakende vin.

Selv med bare tre prosent arbeidsledighet er folk på Azorene fattige. De tjener betydelig mindre enn sine portugiske landsmenn på fastlandet, men de har gjennom hundrevis av år lært seg å leve svært nøkternt. De fleste har en liten grønnsakshage bak huset, og hus og hager ser ut til å være velholdte og velstelte. Langs veiene er det ryddig og frodig, plenene er nyklippede, og det er anlagt mange fine parker og rasteplasser. Det ser ut som om innbyggerne bestreber seg på å holde det pent rundt seg til enhver tid. Etter den tropiske stormen Gordons herjinger var ryddemannskapet tidlig ute om morgen, kostet og fjernet greiner, kvist og annet rask.

Vakre blomster i blått og grønt.

Fra Azorene har det vært stor utvandring til både til Portugal, USA og Canada, ja, i enkelte småbyer i Canada kommer over 80 prosent av innbyggerne fra Azorene. Men takket være EU-medlemskapet har utvandringen stoppet mer eller mindre opp – nå er det slik at utvandrerne vender tilbake til hjemlandet. Noen av de nyankommende bygger store bungalower i amerikansk stil på høydedragene rundt de små og pittoreske landsbyene på øyrikene.

Kvinner i røyken. Fra venstre Vera Gabrielsen fra Røyken. Wenche Holtungen fra Vestfossen, og fra Drammen Birgitte Simensen Berg og Berit Jokstad.

Azorene har et spennende landskap. Det bobler og damper fra vannhull i jordoverflaten, og turene våre går langs vulkankratre, levadarer, den grønne og blå Tvillingsjøen og Ildsjøen.

Vi svømmer i 35 varme graders svovelvann i håp om å bli 20 år yngre, men da vi ikke dukker under med hodet, har vi plutselig en ungdommelig kropp og et gammelt ansikt.

Vi spiser niste, kjøtt- og grønnsaksgryta Cozido som er laget over de varme kildene, og vi har piknik ved havet i den lille fiskerbyen Mosteiros. Vi både spiser og drikke godt fra morgen til kveld for å få ekstra styrke i vandringsbeina våre.

Vi har piknik ved havet i den lille fiskerbyen Mosteiros.

Vi opplever fine og avslappende dager på San Miguel, og synes at Azorene fortjener mange nye oppdagelsesreisende. Mens vi er der følger både menn, løsbikkjer og ei brunette – ei ivrig høne vakkert kledd i rødbrunt – etter oss. Forhåpentligvis blir det flere som følger i våre fotspor….