Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Ditt kålhode! Din grønnskolling!! Sinte stemmer slår i mot meg. Dere har så rett, så rett, tenker jeg i det jeg rusler over Bragernes torg.

I morges våknet jeg uten hode. Det var så stilt og tomt. Jeg famlet meg fram til kjøkkenet og kjøleskapet. I grønnsaksskuffen fant jeg et rundt og fint kålhode som jeg plassert i halsgropa. Så dro jeg ei lue over “hodet” og surret et skjerf flere ganger rundt halsen. Et par briller klarte jeg med litt plunder å få festet mellom noen kålblader. Så var jeg klar til å møte hverdagen.

Beina fant selv veien til jobben, men døra til kontorbygget var naturligvis låst. Kortkoden husket ikke mitt nye grønnsakshode. En kollega kom, hilste blidt, dro kortet og slo nummeret lekende lett. Jeg nikket kjekt og forsiktig, da jeg var litt redd for at hodet skulle falle av. Så gikk jeg inn sammen med ham.

Jeg følte meg fram langs veggene til kontoret mitt, og heldigvis er jeg så kjent i bygget at jeg finner fram i blinde.

– Er du ikke helt bra? Du er jo grønn i fjeset, spør og konstaterer en kollega som haster forbi og som ikke har tid til å vente på svar. Jeg vifter lett med hendene og nikker. Nesten alt er i orden her.

Vel inne på kontoret dropper jeg å sette på lyset, men slår på PC-en. Så er det igjen stopp. Passord kreves og i mitt hode er det ikke en eneste bokstav eller et tall. Hva kan et kålhode brukes til bort sett fra å kokes, stekes eller spises rått?

Så suges jeg ut av rommet og plutselig står jeg på en talestol. Jeg er stille som ei mus og folk piper utålmodig. Så hagler spørsmålene, og jeg nikker. Og nikker. Og nikker med kålhodet mitt, og mottar stående og stormende applaus fordi jeg er så utrolig positiv og lett å ha med å gjøre. Litt fortumlet kommer jeg meg ned fra talestolen og ut på fortauet.

Lyden trenger inn mellom kålbladene, som flagrer lett i vinden. Jeg trekker lua lenger ned, og vandrer kjekt med hevet hode mot torget. Hvor skal jeg? Jeg går i ring og skjønner ingenting. Duene samler seg rundt beina mine, og et par setter seg på skulderen og begynner nådeløst å hakke løs biter av mitt spiselige hode. Jeg vifter dem bort og prøver å flykte. Skumper bort i folk som roper rasende: Er du tjukk i hue! Tomskalle!! Se å få opp øya!!!

Da åpner jeg sakte øynene og kikker meg rundt i rommet. Jeg ligger heldigvis i min egen seng. På puta ligger et kålhode. Jeg løfter kålhodet forsiktig som om jeg er redd for å vekke det. Så legger jeg det der det hører hjemme. I en mørk og kjølig skuff. Sammen med gulrøtter og vårløk.

Så går jeg ut – uten skjerf og lue.

Publisert i Drammens Tidende.