Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Jeg er privilegert. Både privat og i jobb treffer jeg mange mennesker, og noen av disse møtene gir gode og varige minner.

Åpen og ærlig
Som en vakker sommerkveld på Vestlandet, hvor en turglad gjeng var samlet til kaffe, nystekt kringle og søte moreller. De fleste var ukjente for hverandre, så jeg spurte om noen hadde en historie å fortelle. Gudrun, ei kvikk oslodame, reiste seg raskt opp og fortalte om sin barndom i Tyskland etter krigen. Hun fortalte så levende at vi også ruslet sammen med henne i Berlins gater.

Jeg falt pladask for Gudruns godhet, åpenhet, ærlighet, tillitsfullhet og ikke minst, humor. Historien hadde en slutt, og vi ble sittende – stille og ettertenksomme – i kveldsmørket og følte at hun hadde gitt oss noe svært verdifullt.

Denne magiske kveldsstunden kommer jeg aldri til å glemme. Et menneske som berører rører. Det ble et møte som satte spor, ja, historien hennes ble til “Ord setter spor”. Heldigvis krysset våre veier igjen – vi ble invitert hjem til Gudrun og vi møttes i Drammen og helt tilfeldig i Skagen.

Del med flere
Nylig fikk jeg vite av en kollega at Gudrun var dødssyk. Denne triste beskjeden åpnet igjen minnenes bok, hvor jeg så for meg livsglade Gudrun. Jeg fant fram fortellingen “Ord setter spor” og sendte den til min kollega, som igjen gav den til sin mor, som var Gudruns venninne og nabo.

Historien vandret videre til Gudruns to sønner, som tok den vel i mot: den åpnet ei ny dør inn til morens fantastiske skattkammer.

Gi og få
Gudrun ble bisatt samtidig som bladene falt sakte og stille fra trærne. Kirken var fylt av familie og venner, som tok farvel med kjære Gudrun.

Noen dager senere mottok jeg en e-post fra min kollega. Jeg fikk vite at én av sønnene hadde lest opp fortellingen min i Gudruns bisettelse. Jeg ble svært rørt.

Midt i alt det triste, gjør det godt å vite at jeg fikk være med på Gudruns livsreise helt fram til endeholdeplassen. Jeg fortsetter reisen, og i min håndbagasje vil jeg alltid bære med meg minnet om gode Gudrun.