Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Jeg fikk e-post med en koselig invitasjon. Som jeg straks takket ja til. Endelig kom dagen, 17. november: På kalenderen stod det “Vera – skogstur”. På bussen oppover til mine barndoms trakter, tenkte jeg på e-postens ordlyd: Vil du være med på skogstur. Jeg tar med rødspritapparat, så steker vi egg og bacon.

Nerdammen i høststillhet.

Og jeg gleder meg der jeg sitter: til turen, kaffen, egget og baconet. Jeg har kledd meg godt. Det er vinter i lufta. Utenfor bussvinduet er landskapet grått og svart, og jeg ser folk hutrer og haster av gårde. Det er varmt i bussen, og jeg er veldig varm der jeg sitter med fjellstøvler, ullgenser og vest. En liten grønn sekk hviler stille i fanget mitt. Så stopper bussen og jeg stiger ut og rett i armene på ei gammel klassevenninne. Mens vi står og prater, kommer Vera kjørende i jeepen. Hun vinker og spretter lekende lett ut av det høye førersetet. Det blir velkomstklem før vi setter oss inn i bilen. Hun har rødspritapparat, egg, bacon, kaffepulver, tallerkener, kopper og bestikk i sekken. Og sjokolade og kake.

De fire hjulene trekker oss og provianten langt inn i skogen. Bilen sklir litt på islagte svaberg, men sjåføren holder stø kurs og snart kan vi parkere ved Nerdammen. Hun er kjentkvinne og leder an over stokk og stein.
Vi rusler langs demningen. Videre på frossen sti. Støvlene sklir på isen, som har lagt seg på svaberg og i bekkefar. Den lille hytta dukker opp blant grantrærne, og snart knitrer ilden i svartovnen. Godt med en liten lunk i hytta. Vi låser, fyller flaska med iskaldt bekkevann og klatrer som ivrige geitekillinger opp gjelet. Et ekorn hopper elegant fra grein til grein – en luftens akrobat høyt over oss.

Vi puster og peser, tar små pauser og skjønner fort at heller ikke kondisjonen er hva den var. Vi føler oss med ett både geitete og gamle. Men opp kommer vi og får et utsyn som nesten tar resten av pusten fra oss. Skog og vann, by og land. Og fjell i det fjerne med forskjellige vakre blåtoner. Vi setter oss ned og nyter den storslagne utsikten.

Nerdammen omkranset av skog.

Så er det tid for mat og drikke. Sekken åpnes, rødspritapparatet tennes og kaffelars settes på plass. Snart kjenner vi den deilige kaffelukta, og koppene fylles. Stekepanna dekkes med bacon, og freser snart i sitt eget fett. Fire egg følger etter i panna. Og så er det bare å spise seg gode og mette. Det er brød og pålegg nok hvis en tilfeldig forbipasserende skulle dukke opp, men vi ser ingen andre i hele verden der vi sitter ytterst på pynten. Bare røyken fra Veras lille tømmerhytte og ei hytte til, som sender opp hemmelige røyksignaler til hverandre. Vi spiser og ser, prater og ler. Det er luft nok til oss begge.

Vi kjenner at det trekker en smule der vi sitter. Kalde drag med snø i lufta. Vi pakker hastig sammen, for nå vil vi ned til varmen og den lille hytta, som ligger lunt mellom grantrærne. Vi finner stien og snart er vi framme. Låser oss inn og legger mer ved i ovnen. Ny og kokvarm kaffe. Kake og sjokolade blir satt fram. Pleddet varmer, og vi nyter skogens ro med en behagelig knitring fra ovnen. Tilværelsen er koselig og avslappende. Ord faller lett og minnene strømmer på. Fortellingene vil ingen ende ta, noe dagslyset gjør.  Hverdagens gjøremål krever sine kvinner, og vi låser hyttedøra. Fjellstøvlene finner fotfeste, og med litt stive bevegelser forsvinner to skikkelser inn i skogen. Bilen står og venter, og så humper og rister vi sakte nedover mot bygda igjen. Med friske roser i kinnene skilles våre veier. Hun venter huset fullt av gjester og på meg venter bussen full av passasjerer.

Utenfor bussvinduet faller årets første snø. Det er så vakkert. Små og store snøfiller leker i lampelyset. Det grå og svarte landskapet blir snart helt hvitt. Lyst og rent. Jeg ser mitt eget speilbilde i vinduet, og lar tankene fly tilbake til rasteplassen vår på pynten. Nå fylles også den med snø. Hadde vi sittet der nå kunne vi ha skuet utover et vidt landskap kledd i hvitt. Men pynten ligger der kald og mennesketom. Og lukten av kaffe, egg og bacon er blåst bort av vinden. En vind, som nå blåser i en hvit verden og får snøfillene til å danse grasiøst og lekende omkring i den mørke novemberkvelden.

Publisert i Drammens Tidende og Eikerposten.