Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Oslo en tidlig morgen. Med lav og kald morgensol.

– Fra Sentralbanestasjonen finner du lett fram, var beskjeden jeg fikk over telefon dagen før. Så optimistisk er jeg, der jeg rusler vekk fra skinnegangen. Uten kart, kompass og mobiltelefon. Dette skal gå så greit så. Jeg kikker på klokka og ser at jeg har all verdens tid. Så deilig. Tenk å komme tidlig fram, ta seg en kopp kaffe og se på kursprogrammet i ro og fred.

Jeg finner ikke lett fram. Min indre kompassnål virrer rundt som en snurrebass, der jeg går med taktfaste skritt gate opp og gate ned. Helt til jeg forandrer taktikk og spør om veien. Den første jeg spør er ei gammel dame. Jo, den gata ligger der oppe. Men det gjør den ikke. Så spør jeg en ung mann, og han er kjapp til å peke i motsatt retning. Ned dit og bort dit. Og jeg lystrer ordre, men ingen gate med riktig navn dukker opp bak neste sving. Plutselig befinner jeg meg midt i Oslos verste og støyende gatenett. Broer og veier både over og under meg.

Jeg prøver å gjøre slutt på elendigheta. Helt fortvilet ser jeg ei drosje under ei av broene, og føler sterkt at dette er min redningsmann. Drosjesjåføren er velvilligheten sjøl. Finner fram bykartet sitt, snur det begge veier, bruker både for- og bakside, og leter og leter med pekefingeren. Ingen varsellampe blinker gjenkjennelig ytterst på fingertuppen. Dessverre klarer han ikke å finne gata “mi”. Utrolig, jeg som trodde drosjesjåfører fant hvert minste smug. Nå begynner jeg virkelig å lure på om gata er avgått med døden og slettet fra ethvert oppdatert bykart.

Som en bonde i byen rusler jeg videre i min fortvilelse og er snart tilbake til utgangspunktet, nemlig Sentralbanestasjonen. Klokka viser at kurset starter om noen minutter, og min tålmodighet er på bristepunktet. Denne leteaksjonen er avblåst. Dette gidder jeg ikke mer. Nesten alle vet hvor denne olyckliga gatan ligger, men hva hjelper det når kjentfolkene peker i hver sin retning. Kaffekoppkosen er nå bare en blek og matt drøm. I stedet ser jeg for mitt indre et skiltmonster med gatenavnpiler som peker i alle retninger: både øst, vest, sør og nord.

Jeg er sliten og lei, og setter meg inn i første og beste drosje, som står og venter med lengsel og smerte utenfor SAS-hotellet. Jeg skal til Christian Kroghs gate, kan du kjøre meg dit? Så snur han seg, og kikker rart på meg:

– Tullerumedmegeller?

– Nei, svarer jeg spakt.

– Kom her, sier han. Han går ut av bilen og jeg følger hans eksempel.

– Der, sier han og peker.

– Der ligger gata. Det er bare å krysse veien og så er du der. Det tar deg bare noen minutter. Mye raskere å gå enn om jeg skal kjøre deg dit.

Jeg takker, nikker og går. Så nært, men tydeligvis, så fjernt.

Sola står høyere på himmelen og varmer meg i nakken. Denne gangen finner jeg greit fram. Huset har et stort nummerskilt ved inngangsdøra. Jeg entrer kurslokalet – stemplet som sistekvinnen.