Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Et hus uten bøker er som et legeme uten sjel (Cicero).
Litteratur er egentlig kunsten å oppdage noe ualminnelig for alminnelige mennesker og si noe ualminnelige om det med alminnelige ord  (Pasternak).

Å huske fjes er jeg ganske god på. Å huske navn er jeg mindre god på. Jeg er heller ikke alltid like god på å koble riktig navn til rett person.

Det er juli. Det er fredag. Det er kveld i Oslo by. Aker Brygge ligger i skyggen, mens Akershus festning bader fornøyd i sol. Vi vil sitte ute og solskinnsspise, og etter litt leting finner vi stedet “vårt” ved foten av festningen. Her er stemningen høy, maten dandert pent på tallerkenen og ølglassene mange.

Vi benker oss og merker snart et høyrøstet naboskap av titalls menn, som tydeligvis er ute og feirer et eller annet i svært kollegiale former. Vi kan lett innlemmes i deres vennskapelige  krets, men vi foretrekker for øyeblikket et engere og mindre støyende selskap. Fisk på bordet og nærheten til fjorden gjør at sommeren er kommet i dobbelt forstand. Vi nyter både smak og syn. Og gratis øl fra naboskapet.

Så spaserer vi videre. Oslo skal ses. Kaffe og dessert ønsker vi å innta på et annet sted for forandringens skyld. Vi holder oss på utsiden av festningsmuren og finner en koselig bakgård kledd med villvin. Da ser jeg henne. Henne jeg kjenner. Ved nærmeste bord.

– Hun ved siden av kjenner jeg. Jeg er nesten sikker på at vi har gått på fotokurs sammen, sier jeg til mine dessertvenner rundt bordet. Uroen sitrer rundt i kroppen. Jeg prøver febrilsk å komme på navnet, hvor og når vi var sammen. Men nei, ikke noe dukker opp fra minnenes hav. Jeg beholder roen en stakket stund, men så klarer jeg ikke å temme min vitetrang. Jeg må finne ut om hun er den jeg tror hun er.

– Jeg klarer ikke å lure på dette lenger, sier jeg til de andre.

– Jeg går og spør. Veien er ikke lang fra ord til handling. Plutselig sitter jeg på stolen ved siden av henne, og blir naturligvis møtt av to overraskende fjes og fire spørrende øyne. Hennes og bordkavalerens.

– Har vi gått på fotokurs sammen?, spør jeg optimistisk.

– Nei, det har vi ikke, svarer den kjente ukjente. Men jeg er i støtet og er nesten 99 prosent sikker:

– Er det sikkert at vi ikke har gått på fotokurs sammen? Denne gang bare nikker hun. Det ringer en liten bjelle i mitt hode. Hvis jeg får vite navnet, kanskje det vil ringe en enda større bjelle? Kanskje en glemselsdemning i hukommelsen vil briste?

– Kan jeg spørre om hva du heter?, sier jeg både forsiktig og forventningsfullt.

– Herbjørg Wassmo, svarer hun raskt. Sikker på at navnet vil stoppe flere spørsmål. Hun får rett.

– Å ja, sier jeg. Med en stemme iblandet flauhet og overraskelse, avslutter jeg spørrerunden med ordene:

– Jeg har lest mange bøker skrevet av deg. Jeg håper kanskje at mitt forfattervalg skal mildne min frekkhet, nysgjerrighet og pågåenhet. Så forlater jeg åstedet, sikkert med et svært talende kroppsspråk, og kommer meg raskt i sikkerhet hos de tre, som jeg heldigvis kjenner navnet på. De ser på meg med et spørrende blikk.

– Det er Herbjørg Wassmo, hvisker jeg. Og da ser også de det. Ja, henne er det jo. Selvsagt. Nå ser de det.

Om Wassmo har gått på fotokurs fikk jeg aldri vite. Men én ting vet jeg nå: Herbjørg Wassmo har aldri gått på fotokurs sammen med meg. Det er jeg iallfall 100 prosent sikker på!