Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Høsten maler naturen med sin brede pensel. Den grønne åsen er full av fargespetter i rødt, gult og oransje. På en menneskekropp ville de samme fargeflekkene ha varslet sykdom og fordervelse, mens det er helt normalt i naturen når kalender viser høst, snart vinter.

At ting faller ned er også helt normalt og naturlig. På veier og stier ligger det et mykt bladteppe. Vi rusler i vei med stadig tykkere skosåler på en rødgul løper, som er brettet ut for både fattig og rik. De hullete sandalene er pakket bort for denne gang, og vil ikke se eller kjenne lys og varme før våren igjen blåser sin lystige og fengende inntogsmarsj. Det er alltid litt vemodig å ta avskjed, som vi vet vi vil se igjen om noen – om enn lange – måneder.

Den klare og kalde høstlufta lokker tobeinte ut i skogen. En vasselyd høres i det vi beveger oss framover i landskapet. De tørre bladene krøller seg sammen og lager knitrelyder når vi tråkker på dem. Et lite orkester er gjemt under skoene. Vasse-vasse, rasle-rasle og knitre-knitre. Jeg hopper og subber, tar korte og lange skritt, og en ny melodi trylles fram ved hjelp av føttene mine. En visestubb, en hiphopmelodi og en gammel rockelåt klarer jeg å høre der nede blant høstens blader. Og når min medgjenger også spiller opp, høres det rent lystig ut i høstskogen.

Lydbildet avløses av et synsbilde. Bladene der nede og der oppe har mange forskjellige fasonger og farger. Noen har til og med pyntet seg med svarte, små og store flekker. Enkelte har krøllet seg sammen i skrekk og gru, tørre og visne, mens andre ligger rette og fine på stien eller i vannpyttene, ennå myke og fulle av saft. Bladene får litt menneskelige trekk, noen dør i sin ungdoms vår, mens andre blir hentet av døden når de er gamle, rynkete og mette av dage.

De vakre høstbladene inspirerer maleren, fotografen, musikeren og skolebarna, som skaper det ene fargerike kunstverket etter det andre. Noen av barna fortsetter å utøve sin kunst også i voksen alder, ja, helt opp i livets høst – og enda litt lenger.

Det myke i skogen stivner i høstkulda. Selv kvister og greiner ser stivere ut enn når sommersola steker gjennom trekronene. Godt er det å kjenne at varmen vender tilbake i kroppen i det vi småløper innover i marka. Pusten blir raskere og frostrøyken står ut av munnen. Vår stive kropp blir mykere av motbakkene. Den innvendige varmen gjør det lettere å se og nyte høstskogens fargerike prakt. Vi stopper opp litt og lar oss bergta av utsikten, før vi igjen lar føttene finne fram på stien.

Vi vender nesa hjem i det mørket senker seg over dal og li. Langt der nede blinker byen. Med sine lys i rødt, gult og oransje. Som høstblader. Det er stille nå. Selv bladorkesteret har pakket sammen sine instrumenter. Vi går med lette skritt gjennom kvelden. Til et rødmalt hus med lys i vinduene.

Dagen etter er vi igjen i skogen. Høsten må oppleves. Kjennes og ses. Landskapet tones ned dag for dag. Det eviggrønne hviler ved siden av alt det svarte og hvite. Så legger snøen seg. Sakte. Stille. Fargene viskes ut. Naturen kamuflerer seg i sin hvite drakt, og byr opp til dans i det skumringa legger et stadig mørkere teppe over landskapet. Fra en dag til en annen er høst blitt til vinter. Den hvite penselen har strøket over fargene. De er gjemt, men ikke glemt.

Publisert i Klassekampen.