Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Han kom over jordene. Sakte. Det venstre beinet slepte han etter seg, og smertene gjorde at han beit seg fast i underleppa. Håret hang fram som tunge, mørke vintergardiner og luggen slo taktfast mot ansiktet.

Han strøk ofte hånda gjennom luggen for å få den vekk fra øynene. Den brune, svære kappa blafret frydefullt i vinden og ble noen ganger fylt som et seil og avslørte at kroppen den skjermet var svært tynn. Han hutret og samlet kappa fort rundt seg og holdt den sammen foran med den ene hånda. For kappa manglet knapper. Han var kledd i brunt fra topp til tå. Sjøl sekken som hang i ei slitt reim over skulderen var brun. På beina hadde han tjukke støvler, og strømpene var trukket utenpå buksebeina og langt opp på leggene. Kanskje for at buksene skulle slippe å bli tilsølt av jord? Ullgenseren var også brun, hvor det var brodert noe på høyre side. Hun kunne ikke se hva det var, da avstanden var for stor.

Han kikket stadig opp, og det så ut som om han så rett inn i kikkerten og på henne, som betraktet ham stjålent.

Hun la kikkerten hardt ned på benken, og skvatt sjøl av lyden den laget. Så tok hun til å gå urolig fram og tilbake over gulvet. Aska glinset svart og våt inne i grua. Hun håpet hun hadde klart å slukke ilden i tide, slik at han ikke hadde oppdaget røyken fra pipa. Døra var låst. Maten var satt inn i skapet, og ellers så det ryddig ut. Men så det ubebodd ut? Hun håpet det. Hun ruslet rundt og rettet på tingene ennå en gang. Blomstene, gudskjelov at hun så dem. Hun kastet dem fort ned i søppelbøtta, som hun også hadde gjemt inne i skapet.

Hvor langt var han kommet?

Hun grep kikkerten igjen og huket seg ned bak gardinene. Nå hadde han begynt på oppstigningen til hytta. Hva var det denne mannen ville? Hun ville være i fred. Hun ønsket at han ville gå sin vei når han fant hytta låst og ubebodd. Denne hytta som lå så ensomt til, langt fra nærmeste nabo og bilvei. Den lå skjermet av bratte fjellsider som steg rett opp på baksida av hytta, og på framsida lå det endeløse jorder så langt øyet rakk. I klarvær kunne hun se havet blinke langt der nede. Det så ut som om havet åpnet sitt enorme gap og sugde i seg de svarte jordene.

Hun skuttet seg. Både av engstelse og ergrelse. Kunne hun ikke for en gangs skyld få være alene. Denne lille hytta skulle være hennes hule, hennes hemmelige gjemmested. Hvor lenge hun skulle bli visse hun ikke, det kom an på så mye. Hun ville bare ikke se eller høre andre folk. Selv radioen hadde hun satt ut i skjulet. Mat måtte hun ha, så hun hadde ordnet med en venn, som et par ganger i måneden kjøpte matvarer for henne og gjemte dem ved bilveien. En hel dag brukte hun fram og tilbake for å hente maten. Men det gjorde ingenting, hun hadde tid nok.

Han var svært nær nå. Han kikket ikke opp, men klatret oppover ura med sammenbitte tenner. Panna hans glinset av svette. Noen dråper rant nedover, og han brukte tunga og slikket dem i seg. Kappa flagret, men nå lot han den flagre. Hendene brukte han til å holde seg fast i greiner og steiner, og han dro seg lett og raskt oppover.

Hun torde ikke se mer, og krøket seg sammen under benken. Kikkerten la hun i fanget, og hun kjente kulda fra metallet gjennom genseren. Hun ventet. På ham. Hjertet begynte plutselig å hamre. Vilt, og i det samme begynte beina å dirre. Noe så ekkelt. Hun konsentrerte seg om å få kontroll over kroppen sin. Men frykten var sterkere enn viljen, og hjertet dunket. Trodde hun virkelig at han ville gå igjen når han fant hytta stengt? Den eneste hytta i mils omkrets.

Hun hørte skritt utenfor. Han banket hardt på ruta. Hun holdt pusten og våget ikke kikke opp, men boret ansiktet ned i fanget. Skrittene fjernet seg, og hun hørte ham forsvant rundt hjørnet. Hun så forsiktig opp. En skygge viste seg på gulvet. Han gikk visst rundt hele hytta og kikket inn gjennom vinduene. Nå var han tilbake ved døra og banket på. Han banket flere ganger, hardere for hver gang. Så ropte han hallo i det han trykket hardt ned dørhåndtaket.

– Lukk opp! Jeg vet at det er noen der. Jeg så røyken.

Gå din vei! Forsvinn! ba hun inni seg. Munnen fikk hun ikke åpnet. Den var helt tørr. Hun vætet leppene forsiktig med tunga.

– Lukk opp, ellers bryter jeg meg inn. Nå!

Hun hørte lyden av tre som ble splintret og så opp. Økseggen stakk fram på innsida av døra.

Han bannet høyt, og kjeftet på seg selv. – Dette er for tungvint!

Han gikk fort rundt hjørnet, og så singlet det i glass. Glassbitene fløt utover gulvet foran føttene hennes. Han løsnet forsiktig resten av glassbitene, og kastet dem fra seg på utsida. Så klatret han inn.

Hun holdt pusten. Han slengte sekken på gulvet og oppdaget med det samme henne som satt med ansiktet godt gjemt nedi fanget. Han lot henne sitte i fred og gikk sakte rundt i de få rommene for å gjøre seg kjent – og kanskje for å se om det var noen andre i hytta. Så stod han foran henne igjen. Da hun fremdeles ikke reagerte, sparket han utålmodig bort i henne.

– Du har fått besøk, så våkn opp!

Hun satt som før. Han stod en liten stund og lurte på hva han skulle gjøre. Tålmodighet hadde han aldri hatt. Så tok han hardt rundt overarmen hennes og dro henne fram fra benken. Grep så tak i håret og tvang henne til å se på seg.

– Du har fått besøk, gjentok han. – Morn.

Han tvang hodet hennes fram og tilbake: – Morn, morn, morn heter det, ikke sant?

– Gå. Jeg vil være i fred, sa hun lavt. Tårene spratt fram i øyekrokene. Det svei i hodebunnen.

– Jeg har ingen andre steder å gå. Og som du vet har jeg gått langt for å komme hit, svarte han, se!

Han trakk av seg den ene støvelen og strømpa, og stakk leggen bort til henne.

Hun vred seg vekk av vemmelse. Leggen hadde et gapende sår, og friskt blod piplet fram og la seg oppå det mørke, størkna blodet. En skorpe hang og slang, og lukta var ubeskrivelig. Hun svelget et par ganger, og hadde mest av alt lyst til å stikke av, men han stengte veien.

– Jeg har vært i krigen, skjønner du, og blitt skadet. Politiet skyter vilt, skal jeg si deg. Vondt, helvetes vondt gjør det. Så sett i gang. Varm opp noe vann. Såret må stelles av en nennsom kvinnehånd.

Hun trakk seg unna.

– Skynd deg. Jeg håper ikke jeg må true deg med denne greia her.

Han trakk stolt fram en svart pistol, og med et raskt grep åpnet han magasinet og viste fram patronene.

– I tilfelle du skulle tvile.

Han la den fort ned i bagen igjen.

– Kom, vi bærer vann begge to. Det trengs mye vann.

Han reiste seg opp og trakk henne med seg. Hun kikket opp og fant ut at hun rakk ham bare til brystkassa. Plutselig følte hun seg så liten og forsvarsløs. Uten et ord gikk hun bort og hentet to bøtter. Han tok i mot med et lite nikk, og sammen gikk de ut av hytta.

Like ovenfor hytta var det fin, liten kulp. Der var det et yrende fugleliv, men de fløy da han og hun nærmet seg. Bøttene ble fylt i taushet. Mens han skylte hendene og vasket ansiktet, gikk hun sakte tilbake mot hytta. Han tok henne snart igjen.

– Ja, her har du det fint, sa han. – Stille og rolig er det iallfall. Et glimrende skjulested, spør du meg.

Han fikk ikke noe svar.

Tilbake i hytta gikk hun og hentet ved, og snart spraket det lystig i ovnen. Den store kjelen ble fylt med vann og satt oppå. Han tok øksa og forsvant ut i skjulet, og snart etter hørte hun ham hogg ved mens han plystret en kjent melodi. Hun gjettet på Evert Taube.

Sprøtt, tenkte hun. Plutselig merket hun at hun stod og nynnet på den samme, vakre sommermelodien. Så begynte vannet å koke.

Da bordet var dekket med brød, smør og pålegg gikk hun ut i skjulet og ba ham inn på en matbit. Han takket og tok med seg et fange ved. Veden stablet han pent opp ved siden av ovnen, og gikk så bort og vasket hendene frie for kvae i et sinkfat hun hadde fylt med vann. Han satte seg og grep begjærlig ei brødskive, som han tygget i seg uten å ta seg tid til å ha på verken smør eller pålegg. Etter noen skiver var den verste sulten døyvet, og han roet seg ned. Hun betraktet ham mens han spiste, og helte varmt vann over teposene. De rørte rundt i tekrusene og skjeene klirret mot koppekantene. Han tok ei ny skive, og denne gangen tok han seg god tid og smurte smøret så det dekket hele brødskiva. Så dekket han smøret med et par osteskiver.

– Har du vært redd noen gang? spurte han plutselig og kikket henne inn i øynene.

– Redd? Hun vred litt forsiktig på seg og kikket ned i koppen i håp om å finne svaret i den mørke, varme væska. Hun klarte ikke å møte blikket hans.

– Skikkelig redd. Er du redd meg, for eksempel?

– Nei, svarte hun sakte, men hun hørte selv tvilen i stemmen.

– Det burde du være. Jeg har nemlig menneskeliv på samvittigheten.

– Det er ikke sant, hvisket hun.

– Jo.

Det ble stille en stund. Hun satt og visste ikke hva hun skulle tro. Brødskiva lå på tallerkenen hennes, og maten i munnen hadde hun vansker med å svelge. Han drakk en slurk te, og merket at han så på henne hele tida. Han spiste grådig og forsynte seg med ei ny skive. Øynene hans tvang henne til å svare.

– Redd? Det har jeg vel vært mange ganger. Jeg er litt mørkredd.

– Jeg mener skikkelig redd. Så redd at hele kroppen skjelver eller blir lamma.

Han viftet brødskiva si oppunder nesa hennes.

Hun tok en liten bit og tygde ettertenksomt. Prøvde å vinne tid. Hva var det han var ute etter?

– Jo, én gang. Men jeg orker ikke å snakke om det.

– Fortell. Jeg vil høre om det, sa han og tvang henne med øynene til å fortsette.

Hun drakk opp resten av teen, og mens han var borte og hentet vannkjelen begynte hun å fortelle.

– Jeg var for noen år siden på kurs. Vi var tretten jenter som bodde på hotellet, der kurset ble arrangert. Kurset var fint det, men jeg husker ikke så mye av hva vi snakket om. Alle hadde fått enkeltrom, og vi syntes det var stor stas å bo på hotell og bli servert deilige måltider. Alt var bare fryd og gammen helt til vi samlet oss til frokost dagen etter. Ei av jentene var savnet, og vi fikk vite at hun i løpet av natta var sendt til sykehuset. Kurslederne sa de ikke visste hva som feilte henne, men vi hadde en mistanke om at de ikke snakket sant.

Den andre natta hørte jeg mye ståk i gangen utenfor rommet mitt. Jeg slengte på meg morgenkåpa og tittet ut, og rakk akkurat å se henne som hadde rommet ved siden av meg bli båret forbi. Nesa hennes var skåret av og sykepleierne prøvde desperat å stoppe blødningen med store tøykluter. Blikket fra jenta på båren boret seg inn i meg, og i det jeg skulle lukke døra ble den holdt igjen. Jeg skreik til, for jeg trodde en gærning stod utenfor. Men hun som holdt døra igjen, var kurslederen vår. Hun var likblek og fortalte meg at det måtte være et galt menneske på hotellet. Politiet var tilkalt og holdt nå vakt, og området rundt hotellet var sperret.

Hun fortalte at natta før var hotellets betjening blitt vekket klokka to, da en av kursdeltakerne kom ned trappa skrikende og blødende. Begge ørene hennes var skåret av. Denne natta var det samme skjedd igjen, bare at nå var det nesa som var skåret bort.

– Hvem var det som kunne gjøre noe sånt? ropte kurslederen fortvilet og la seg ned på senga mi og hulket hjerteskjærende. Jeg strøk henne forsiktig på ryggen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Til slutt sovnet hun av utmattelse tvers over senga. Jeg la et teppe over henne, og la meg ved siden av. Men jeg sovnet ikke. Jeg lå bare og tenkte på det som var skjedd, og da jeg hørte skrittene til den patruljerende politimannen i gangen utenfor, forestilte jeg meg at det måtte være mannen med kniven. Da ei grein utpå natta begynte å slå mot vinduet stanset hjertet i brystet mitt, slik føltes det iallfall. Jeg grep tak i hårføneren og satte meg opp i senga. Det hjalp ikke at jeg skjønte det var ei grein og ikke knivmannen. Jeg var livredd og ønsket bare at det skulle bli morgen og lyst utenfor de mørke vinduene. Jenta ved siden av meg sov urolig, og da hun plutselig satte i et skrik, holdt jeg på å hoppe i taket. Hjertet mitt galopperte, og mens jenta klamret seg desperat til meg fikk jeg pustebesvær. Alt låste seg fast inne i meg. Så begynte vi å gråte begge to, og det var både vondt og godt på en gang. Vi hulket så høyt at politimannen banket forsiktig på døra og lurte på om alt var i orden med oss.

Hun begynte plutselig å fryse og trakk strikkejakka tettere sammen foran. Han skjenket forsiktig i mer tevann til henne.

– Etter noen år ble saken henlagt.

– Skal jeg skjære opp mer brød? Han reiste seg og tok hennes lukkede ansikt som et ja.

– Skal du ha mer? spurte han etter å ha skåret opp tre skiver.

– Nei takk.

Han tok skivene og satte seg igjen. Han skar tykke skiver av pølsa og la dem tett i tett på den ferdigsmurte brødskiva.

– Godt brød. Baker du sjøl?

– Ja. Det har jeg alltid gjort. Det smaker og lukter så godt.

– Jeg baker også.

– Gjør du?

– Hva er så rart med det?

– Nei, ikke noe. Jeg trodde bare ikke…. Hun sa ikke mer og fingret forsiktig med frynsene i bordduken.

De drakk små slurker av den varme teen. Han skjulte kruset mellom de store hendene, og skottet på henne over kanten av kruset.

– Jeg blir så god og varm på hendene, sa han og lo forsiktig.

– Jeg tar ei skive til. Med noe søtt på. Jeg pleier vanligvis ikke å spise søtt pålegg når jeg drikker te, sa hun for å forklare at hun ikke drakk mens hun spiste. Hun følte hele tida at hun måtte forklare ham hvorfor hun gjorde det hun gjorde. Det irriterte henne, men hun merket at hun ble irritert på ham og ikke på seg selv.

– Så, galningen ble ikke tatt. De fleste blir vel ikke det? Han smilte litt skjevt og hun så ei blå tann blant de hvite, sterke tennene hans. Synd, tenkte hun, hvorfor har han ikke skiftet ut den skjemmende tanna? Eller kanskje han har beholdt den som et minne eller et kjennetegn?

– Nei, de blir kanskje ikke det. Hun syntes hun måtte svare ham, og svaret kom før hun fikk tenkt seg om.

– En annen gang jeg var redd var da den lille ungen jeg passet blødde neseblod. Hun og jeg skallet, og plutselig fosset det ut av nesa og munnen hennes. Den lille ungen harket og hostet blod, og jeg var helt fortvilet, da det ikke ville stoppe. Jeg klemte hardt over nesevingene hennes og prøvde å samle opp det meste av blodet i en klut. Den lille ungen begynte å skjelve og det så nesten ut som om hun skulle besvime. Og blodet rant, alt var rødt. Ungen, jeg, tøyet, gulvet. Jeg var redd, fortvilet, rådløs.

Hun tok en forsiktig slurk av den varme teen. Ville hun holde lengst mulig på spenningen? Det var ulikt henne.

– Heldigvis stoppet blødningen etter en stund. Jeg husker ikke hvordan, men det føltes som en evighet. Jeg var sikker på at hun skulle dø mellom hendene på meg.

Han hadde begynt å rydde av bordet mens hun pratet. Han var tydeligvis forsynt både av maten og praten hennes. Hun reiste seg og hjalp ham med ryddinga.

– Og du da? spurte hun, – har ikke du vært redd?

– Nei, svarte han fort, – aldri.

– Det går ikke an. Alle har vært redde.

– Nei, svarte han hardt.

Og dagene går…

– Hvorfor er du her? Hva flykter du fra? Han rettet ryggen, gikk bort til gresset og slengte seg ned. Frøposene lot han ligge igjen i bedet.

Han tok et strå og kikket opp på skyene. Skyene seilte stille over himmelen. Noen av skyene slo seg sammen, mens andre skilte lag. Den ene skya liknet en gammel mann som røkte pipe. Et par fugler sirklet rundt høyt der oppe. Det måtte være fint å være fugl. For en frihetsfølelse å sveve høyt der oppe.

– Åh, det er godt å strekke ut.

Hun la seg så lang hun var ved siden av ham.

– Hva slags frø er det du har med deg? Blomster? spurte hun nysgjerrig.

– Det kan jo være en hemmelighet. Vent og se til dem kommer opp av jorda.

– Ikke tull. Fortell hva det er.

– Diverse grønnsaksfrø. Dessuten har jeg satt noen poteter som jeg hadde med i sekken. Når jeg drasser på ting vil jeg at det skal være nytteting, for jeg orker ikke å slepe meg skakk på noe som bare gir øynene mine en kortvarig skjønnhetsopplevelse. Det er maten vi lever av.

Han tok et nytt strå og stakk det mellom tennene.

– Jeg har aldri møtt en mann før som har hatt frø og poteter i sekken.

– Da er det på tide, svarte han.

Det var så godt å ligge slik i gresset. Vinden suste svakt i tretoppene, og fuglene kvitret i kor. Det luktet deilig av gresset. Hun lukket øynene og smilte fornøyd. Det kilte under haken. Hun trodde først det var et insekt og viftet det vekk med hånden. Men der var det igjen.

– Du liker smør, lo han og holdt en smørblomst under haken hennes.

– Det gjør nok du også, sa hun og åpnet ikke øynene.

– Du svarte ikke på spørsmålet mitt i stad. Hvorfor er du her?

Han snudde seg på sida og kikket på henne.

– Hvorfor skal jeg svare på dine spørsmål? Du svarer aldri på mine.

Han sa ingenting, og snudde seg på ryggen.

Et fly viste seg på himmelen og hadde en lang kondenshale bak seg.

– Jeg var lei av alt. Både meg selv og alle andre, sa hun stille. – Lei av jobb, lei av hverdager, lei av helgedager – fester og fjas. Jeg ble motløs og grublet for mye. Jeg fikk en lei uvane med å våkne hver natt. Og da kom tankene styrtende. Jeg klarte ikke å demme opp. Alt var kaos.

Hun stoppet opp og åpnet øynene. Lå helt stille og betraktet de samme skyene som ham.

– Du tenker for mye, sa han. – For mange tanker er bare av det onde.

– Du tenker vel ikke, du? sa hun mer spydig enn hun ønsket.

– Nei, ikke så mye. Jeg har bare jobbet for å skaffe meg mat og drikke. Jeg lever i dag, og ofrer ikke framtida en tanke. De få behovene jeg har er mitt daglige mål, og ikke noe annet. Jeg har aldri eid noe særlig, og det har jeg tenkt å fortsette med. Ting skaffer deg stort sett problemer, og de drar gjerne med seg andre ting. Jeg vil heller ikke bruke tida mi på å drømme, sa han.

– Alt virker så enkelt for deg. Du kan ikke alltid styre tankene dine. De er bare der. Du kan prøve å skyve dem vekk, sjøl om det ikke er alltid så enkelt, men dette skjønner du vel ikke?

Hun var oppgitt.

– Riktig. Jeg skjønner ikke så mye av det. Ser du fuglene der oppe? De har kun mat og forplantning i hodet. Først når kvelden kommer tenker de på å søke ly.

– Vi er mennesker, sa hun kort.

Hun trakk seg litt unna ham. Kjente at den enkle tankegangen hans irriterte henne.

Stillheten ble brutt av en spak stemme. Et toneleie svært ulikt hans vanlige.

– Jeg vokste opp som enebarn i et hjem, hvor foreldrene mine var i jobb. Ikke fordi de syntes det var så moro, men de var pokka nødt skulle de beholde huset. Noe slott var det ikke, men et enkelt lite hus som faren min hadde satt opp sammen med brødrene sine. Huset var hans livsverk og hans stolthet. Ved siden av meg da, selvfølgelig. Og mor. Mor stod i butikk, og hver kveld kom hun hjem med hovne ankler. Far jobba på et lager. Begge hadde luselønn, og så bare fram til at det skulle bli søndag. Hele uka lengtet de etter den ene dagen. Og da endelig søndagen kom lå de til langt på dag og tok igjen søvn for hele uka, kunne det virke som. Da de endelig stod opp, satt vi lenge ved frokostbordet.

Han tidde. Tok et nytt strå.

– Mor beklaget seg alltid over at hun ikke fikk nyte våren. Den ville hun nyte fra morgen til kveld, fra de kjølige morgenene med dugg på blomster og blader, fuglekvitter og lav sol til den stille kvelden, da sola lå og hvilte på åskammen og de deilige blomsterduftene la seg som et bedøvende teppe over landskapet. Hun ville se buskenes første blekgrønne blader og blomster i knopp, bristeferdige, klare til å springe ut. Vårens få søndager dekket ikke dette behovet hos henne. Solskinnssøndagene tilbrakte vi alltid ute. I hagen leste vi og spiste alle måltidene, og drakk kaffe under plommetreet. Og far, som samlet på frimerker, tok samlingen med seg ut sammen med lupa og pinsett, og satt og myste på de små papirlappene i solskinnet. Kom det et vindpust la han seg beskyttende over dem på bordet, men det hendte mang en gang at han, mor og jeg lå på alle fire i gresset og lette etter bortblåste frimerker. Mor spøkte med at det hadde vært greiere om han samlet på mynter.

Han lå lenge og tenkte.

– Hva tenker du på? spurte hun.

– På mor. Hun hadde fortjent å oppleve en hel vår.

Han sukket.

– Pensjonisttilværelsen stod for dem som livets høydepunkt. Det gikk nesten ikke en dag uten at dem snakket om hva de skulle gjøre når de ble pensjonister. Først da skulle de få bestemme hva de sjøl ville gjøre.

Han slo hånden sint ned i bakken.

– Først da, når de var blitt gamle og slitne, med ører og øyne som ikke lenger fungerte optimalt. Hva sleit de sånn for? Du skulle sett hendene til mora mi. De var små og røde, skrukkete med mange sprekker og sår. Minnesmerker over alt slitet hennes.

– Likner du på mora di? spurte hun.

– Nei, jeg likner på bestefaren min. Han var høy, mørk og utrolig tynn. Bare skinn og bein kalte de ham.

Han kastet fra seg strået og kom seg fort opp på beina.

– Jeg bestemte meg tidlig for at et sånt liv som mor og far levde, ville ikke jeg ha.

Han snudde ryggen til, plukket opp en stein og kastet den fra seg så langt han kunne.

– Jeg ville oppleve våren fra morgen til kveld.

– Hvilestunden er over, skjønner jeg.

Hun sukket og reiste seg langsomt opp fra det grønne leiet sitt.

– Nå hakker jeg opp det lille jordstykket og får de siste frøene i jorda.

Han slo hendene sammen i yr arbeidsglede.

– Jeg begynner å bære vann. Det var lurt av deg å legge grønnsaksbedene ved siden av bekken. Det hadde sikkert ikke jeg tenkt på, roste hun og gikk fra ham. Så snudde hun seg og betraktet den lange ryggen som bøyde seg ivrig ned mot den mørke jorda. Det er en mann som alltid vil overleve, tenkte hun, og dyppet hele bøtta under vann. Vannet helte hun forsiktig over de nysådde bedene, og passet på at vannet ikke skylte frøene fram i dagslyset igjen. Noen få la seg oppå jorda, men dem dyttet hun raskt tilbake på plass med pekefingeren. Først på ettersommeren ville grønnsakene være modne. Tok han det som en selvfølge at han skulle være her sammen med henne hele sommeren? Hun som hadde søkt hit ut for å være i fred.

Han kikket opp og betraktet henne, som om han visste og forsto hva hun tenkte på. Han la spaden fra seg, tok bøtta og kom gående

– Står du og tenker nå igjen? Jobbing med hendene gir mer synlige resultater, sa han, og tok opp bøtta hennes fra vannet og la sin egen oppi.

– Sier du det?

– Du kan si at Edison ikke hadde oppfunnet verken det ene eller det andre, hvis han ikke hadde tenkt. Men han var et geni, noe vi fleste andre ikke er. Men vi har armer og bein. Se her, bøtta er full.

De vannet bedene sammen, han enda mer forsiktig enn henne. Hun lot som om hun ikke så hvor flink han var.

– Jeg vet at jeg irriterer deg, sa han plutselig og tok tak rundt skuldrene hennes.

– Æsj, hold opp. Hun ristet hendene hans av seg, tok den tomme bøtta og gikk med raske skritt tilbake mot hytta.

– Hei, skal du ikke vanne ferdig?! ropte han etter henne.

– Nei, skrek hun tilbake. Hun snudde seg ikke, men så stoppet hun og kastet bøtta mot ham.

– Se her, med to bøtter vanner du fortere enn med bare en.

– Du har så rett, så rett, ropte han glad tilbake og hentet bøtta.

Og dagene går…

Det var ingenting som hastet nå. Dagene lå foran henne som skinnende perler på ei snor. De var helt like, og ingen overraskelser lå på lur. Det eneste måtte være været. Himmelen var det første hun kikket opp på når hun slo opp øynene om morgen. Ja, tenk å kunne sove til hun våknet av seg selv hver morgen. En luksus hun mange ganger hadde drømt om da hun var ung og måtte dra seg selv etter håret for å komme ut av den varme dyna. Spesielt var de mørke og kalde vintermorgenene ille. Vinter ja, kom hun til å være her til vinteren? Nei, så langt fram orket hun ikke tenke, hun som knapt tenkte noen timer fram i tid.

Vannet kokte, og hun lagde ferdig kaffen. Hun bar meg seg kruset og sjokoladen ut på trappa. Hun vendte ansiktet opp mot varmen og lukket øynene, tok en forsiktig slurk av kaffen og sukket fornøyd.

– Så godt det lukter. Han stod plutselig ved siden av henne. – Kan jeg få en kopp?

– Ja, vær så god. Hun var gladere i stemmen enn hun følte.

– Er det plass til meg også?

Hun flyttet seg og han satte seg tett inntil henne.

– Hvor har du vært? Hun måtte spørre.

– Jeg har skaffet oss middag, sa han og satte kruset i gresset.

– Kom så skal du få se. Han dro henne opp fra trappa og leide henne med seg. Hun lot seg leie, og hånden hennes forsvant helt i den store og varme neven hans.

Han førte henne bort til kulpen, hvor det svømte fire fisker bak en liten demning av stein.

– Her kan de svømme til vi skal spise dem, så får vi fersk fisk.

Han stakk hånden nedi vannet og ville klappe en fisk på ryggen, men den smatt sky unna.

– Håper du liker fisk?

– Jeg er veldig glad i fisk, sa hun.

– Fint, da skal jeg lage en god fiskemiddag til oss i kveld. Hva har du gjort mens jeg var borte?

– Jeg har sovet. Vanligvis pleier jeg jo ikke å sove om dagen, men jeg sovnet bare.

– Kanskje du var sliten etter all jobbinga? sa han stille.

– Kanskje det?

Han mente nok at slik går det når ei fin bydame prøver seg som gårdskjerring.

Bortenfor landet et skjærepar. Store fugler i svarthvitt som samlet strå i nebbene og fløy hastig vekk igjen.

– Det hadde vært greit å være fugl, sa hun, og så etter dem der de fløy av sted.

– Og kjedelig. Akkurat som du har det for tida. Greit og kjedelig, sa hun uten å se på henne.

Hun ble sint, men sa ingenting. Hva visste vel han om hvordan hun hadde det? Eller hadde han kanskje litt rett? Det skjedde jo ingenting, hun verken gledet eller gruet seg til noe. Ikke noe spennende skjedde, da den ene dagen stort sett var lik den andre.

– Det er sånn jeg vil ha det. Greit og kjedelig, sa hun endelig.

– Jeg mente ikke å såre deg. Han pirket borti en stein med støveltuppen. Han reiste seg og ruslet bortover. – Jeg henter fisken.

Hun så etter ham. Han trakk beinet etter seg, men kom allikevel fort fram. Han stoppet, tok skjorta av seg og knyttet den rundt livet. Så ble han borte bak buskene.

Hun satt i stolen og betraktet ham. Det var tydelig at han var vant til å stå ved grytene.

– Skulle tro du var kokk, så flink som du er, roste hun.

– Jeg er utdannet kokk, sa han kort.

– Er det sant?! Hun trodde han spøkte. Han svarte ikke. Hun visste ikke hva hun skulle tro.

– Vil du dekke på, maten er snart ferdig? sa han.

Men i stedet for å dekke bordet, gikk hun ut.

Han stakk forsiktig en kniv ned i ei av potetene for å se om den var ferdigkokt. Så fant han fram tallerkener og spisebestikk, fylte mugga med vann og satte den på bordet sammen med to glass.

– Har du begynt alt?

Hun hadde plukket en stor bukett med markblomster, som hun satte i en vase. Hun hentet også et par stearinlys, som hun tente på.

– Jeg hadde lyst til å pynte opp litt.

– Sett deg nå, så kommer maten.

Hun satte seg lydig ned og lot seg servere. Det luktet deilig, og hun merket plutselig hvor sulten hun var.

Da de hadde spist, takket han for maten og begynte å rydde av bordet. Hun lente seg tilbake i stolen og stønnet av velbehag.

– Så godt har jeg ikke spist på lenge. Jeg gidder ikke å lage så fin mat til meg selv.

– Du er en slappfisk, sa han bestemt.

– Du jobber og jeg tenker, sa hun.

– Kutt ut det pisspreiket ditt! All tenkinga di er bare en unnskyldning for ikke å gjøre noe! Du flykter fra virkeligheten! skrek han til henne. Han kom bort til bordet og plantet begge hendene hardt på bordplaten. Ansiktet hans var rødt av opphisselse.

– Du har knapt gjort et skikkelig arbeidsslag i ditt liv.

Hun reiste seg for å komme mer på høyde med ham, og stemmen hennes skalv av sinne.

– Har ikke jeg? Jeg har skaffet meg en utdannelse som få andre jenter har maken til. Jeg har studert i en årrekke, hatt sommerjobber og klart meg på studielån. Vet du hva det har kostet av slit? Nei, åssen skulle du kunne vite det, din knøl?!

Stemmen sprakk og tårene spratt fram. Hun beit tenna sammen, for hun ville ikke gråte foran øynene på ham. Men kjeven begynte å vibrere. Hva var det han innbilte seg, at han kunne tråkke henne flat under de slitte støvlesålene sine? Hun gav fra seg et hikst og styrtet ut av den åpne døra, som hun slengte sint igjen etter seg. Hun la på sprang. Den fordømte haltepinken kunne i hvert fall ikke nå henne igjen.

Og dagene går…

Hun drømte at hun satt på en fjelltopp med en fantastisk utsikt til alle kanter. Lufta var så klar, og fjellsidene var farget i grønt og brunt. Et par isblå vann lå stille foran henne, som de drivende godværsskyene speilte seg i. Vinden strøk lett gjennom håret hennes. Så gled drømmen sakte tilbake, og hun merket at noen satt ved siden av henne. Hun åpnet øynene forsiktig og så noen maur klatre oppover et gresstrå. De klatret helt til topps. Den ene mistet fotfestet og falt ned i gresset. Den andre gikk ned igjen på den andre siden av strået. Den støtte nesten på ei marihøne, som satt helt stille. Fire svarte prikker prydet den røde, buede kroppen. Da hun var liten trodde hun at for hvert år marihøna levde fikk den en ny prikk.

– Fryser du? Han hadde satt seg et stykke fra henne.

Marihøna slo ut med vingene og ble borte.

– Ja, jeg fryser. Hun tok jakka tettere rundt seg, gikk inn i hytta og la seg under dyna.

Neste morgen hørtes en forferdelig støy. Hytta ristet, og det føltes som om alt inventaret vibrerte. Han spratt opp av senga og kikket ut bak gardinet.

– Det er et helikopter. Det er sikkert meg de leter etter. Lander dem, må du dekke meg? Han tok tak i halslinninga på nattkjolen hennes og vrei rundt.

– Kutt ut, det gjør vondt, sa hun sint.

Helikopteret sirklet rundt et par ganger. Så fløy det videre og tok med seg skyggen sin over jordene.

– Slipp, sa hun. – Det gjør vondt.

Han kikket på handa si og slapp øyeblikkelig taket med en unnskyldning.

– Hva er det du har gjort? Hun slengte ei ulljakke over nattkjolen.

– Noe alle mener jeg ikke burde ha gjort, svarte han. Tok så dyna og stappet den godt rundt seg på alle kanter.

– Festlig. Nå ble jeg mye klokere. Det må jo ha vært noe helt forferdelig siden politiet er på jakt etter deg? Har du virkelig tatt livet av noen?

Hun var spak i stemmen.  Han lot som om han ikke hørte spørsmålet hennes.

– I dag må jeg gå etter varer, sa hun. Hun reiste seg og hentet papir og blyant.

Hun leste høyt mens hun skrev.

– Tusen takk for all hjelp hittil. Jeg vet ikke hva som gjør det, kanskje er det den friske lufta, mener jeg trenger enda mer mat. Kunne du kjøpe inn litt mer av hvert vareslag? Håper du får de pengene du skal ha og at du fremdeles trives i leiligheten. Ha det godt.

Hun satte punktum og kikket opp på ham.

– Jeg kan jo ikke skrive at jeg har besøk av en morder, kan jeg vel?

– Nei, du kan vel ikke det?

Hun gikk fra bordet og fant fram en stor ryggsekk og et par skuldervesker. Så gikk hun uten å si morna. Han ropte ha det, men da hadde hun alt lukket døra bak seg. Han reiste seg og kikket lenge etter henne, der hun gikk forsiktig ned ura. Skulderveskene hadde hun stappet ned i sekken, slik at hun hadde hendene frie. Så ble hun borte ei lang stund. Han ventet. Så dukket hun opp igjen ute på jordet. Hun gikk raskt og spenstig, og det så ut til at hun koste seg i det pene været. Hadde han vært litt bedre i beinet skulle han ha slått følge. Beinet kjentes ganske fint ut nå, så kanskje han snart kunne komme seg videre? Han tok kikkerten og forstørret den lille menneskeprikken ute på jordet. Hun var kommet langt allerede.

Hun syntes det var deilig å komme seg ut. Være alene. Beina gikk av seg selv og allting var plutselig bare godt. Men den brunkledde mannen fikk hun ikke ut av tankene. Hun hadde hatt lyst til å fortelle ham om den snodige drømmen hun hadde hatt. Hun hadde drømt at hun jobbet som slikker på en fabrikk. Hver dag ble hun puttet opp i en stor glassbeholder, og jobben hennes besto i å slikke den ren på innsida. Hva hun slikket i seg visste hun ikke, men det så ut som krem. Hele dagen slikket og slikket hun. Og hun ble tykkere og tykkere. Så en dag måtte fabrikkeieren presse henne ned i beholderen, slik at hun kunne fortsette slikkingen. Men så gikk det som det måtte gå, hun ble sittende fast der nede og kom ikke opp igjen. Akkurat da ble hun dratt ut av drømmen av helikopterduren. En snodig drøm. Betydde ikke slike drømmer et eller annet?

Hun tok opp en kvist, som var formet som en mann. Hun hadde ikke hjerte til å gå fra den, så hun puttet den opp i sekken. Den kunne være fin som dekorasjon. Samtidig som den kunne være et minne om den brunkledde mannen. Hvem var han? Ville hun noen gang få vite det? Var han og hun to syke og livstrøtte mennesker som hadde gått i hi? Det hun sjøl hadde gjort, var ikke det sykt? Bare stikke av, knipse med fingrene og borte var hun. Hva var det hun ville? Ville hun bare skaffe seg sjøl et pusterom? Hun kikket opp på den blå himmelen, som om hun kunne finne et svar der oppe.

Plutselig fikk hun så lyst til å reise sørover, hvor livstempoet var et helt annet enn her oppe i nord. Hun kunne selge alt her hjemme og sette av ett år under Sydens sol. Et år som hun kunne gjøre hva hun hadde lyst til, ta noen strøjobber slik at hun hadde til mat og husleie. Kanskje hun kunne lære seg språket, bli kjent med landsbybeboerne, sitte på en stol utenfor inngangsdøra og la timene passere? Hun ville bo i en landsby, i en smal, bratt gate belagt med brostein og rommet hennes skulle være lite og spartanskt møblert. Hun kunne rusle opp i fjellene, sitte der og male. Hun visste ikke om hun hadde anlegg, men det var ikke så nøye, for det var så mange andre som hadde det.

Hun gikk videre og småplystret. Plystring ble ofte sett på som lite kvinnelig, merkelig nok, men her var det verken noen som så eller hørte henne. Hun plystret og tenkte ikke på noen ting. Nå nærmet hun seg gjemmestedet. Hun saknet farten og snek seg nærmere. Det var aldri noen andre å se på dette avsidesliggende stedet, men det var best å være forsiktig. Hun krøp bort til huleåpningen, og fjernet granbarkvistene. Der lå matposene og ventet på henne. Hun dro dem ut av åpningen og kikket nysgjerrig oppi. Nøttesjokoladen fant hun nesten med en gang, og denne gangen var det klistret fast en konvolutt til den. Hun åpnet konvolutten, leste og stoppet tyggingen.

– Jeg synes jeg må fortelle deg dette, selv om det kanskje vil skremme deg. I noen uker har politiet jaktet på en morder. Han er sist sett i området hvor du holder til, men politiet mener det er mest sannsynlig at han har rømt til utlandet. Han er etterlyst for mordet på sin egen familie, kone og tre unger. Jeg har tenkt mye på om jeg skulle fortelle deg dette, og jeg håper og tror det er det eneste rette.

Hun leste teksten flere ganger, brettet arket sammen og la det tilbake i konvolutten. Hun merket at sjokoladen smeltet i hånden hennes. Hun slikket i seg den brune, søte massen. Slikkedrømmen, tenkte hun. Hun satt fast. Innesperret. Morder! Det måtte være ham. Han sa det jo sjøl. Hun stirret fram for seg, ut over jordene. Hva skulle hun gjøre? Hun kunne ikke gå tilbake og bo sammen med en morder? Hun var vel den neste på lista hans?

Hun lot matvarene stå og gikk ned til bekken. Hun balanserte på noen store steiner, satte seg og samlet vann i hendene og slo det opp i ansiktet. Hun måtte avkjøle seg, få samlet tankene som svirret rundt i hodet hennes. Om hun ikke dro tilbake til hytta, hva skulle hun da gjøre? Dra hjem igjen var vel den eneste muligheten? Men det var hennes hytte, det var hun som bodde der. Han hadde dukket opp og bosatt seg med den største selvfølgelighet. Han hadde sagt at han hadde vært i klammeri med politiet. Helikopteret – alt tydet på at det var ham. Nei, hun ville ikke gi opp hyttetilværelsen. Hun skulle gå tilbake og få ham kastet på dør. Ut skulle han, ut med det dårlige beinet sitt. Det skulle ikke lenger brukes som en unnskyldning. Hun hadde bestemt seg, slurpet i seg litt av det friske vannet og gikk tilbake på steinstien.

Hun gikk opp til matvarene, og dekket åpningen med kvistene igjen. Skulle hun ta med seg konvolutten? Hun fant en pinne og med den gravde hun et hull under det nærmeste treet. Dette minnet henne om den gangen søsteren og hun hadde gravd ned en blikkboks med mange små hemmeligheter i. Knapper, små beskjeder, mynter og andre småting. Noen år senere skulle de grave opp “skatten”, men de fant den ikke. Trærne hadde vokst, nytt kratt var kommet til og de var ikke lengre sikre på hvilket tre de hadde gravd ved. Så fremdeles lå blikkboksen godt gjemt i den mørke jorda. Hun puttet konvolutten ned i hullet, skrapte jorda tilbake og plasserte en stor stein på toppen. Kanskje var det litt dumt med den steinen, men hun lot den ligge. Så begav hun seg på hjemveien. Hun plystret ikke lenger.

Hun pakket ut og satte varene inn i skapet. Han vasket opp og nynnet i utakt med koppeklirringen. Hun støtte bort i ham og merket hvor varm han var, sa unnskyld og gikk straks tilbake til sekken.

– Det var vel ingen ting å unnskylde, sa han.

Hun svarte ikke og så heller ikke opp. Sekken var tom, så hun begynte å tømme skulderveskene.

– Hvorfor er du så redd for at jeg skal ta på deg?

Han tørket hendene på glasshåndkleet før han gav seg til å tørke kruset.

Hun svarte ikke og håpet han ville slutte å se på henne.

Han tok henne forsiktig i armen. Hun ba ham slippe, men han holdt henne fast.

– Hvorfor? Liker du meg ikke? Synes du jeg er stygg? Er du redd meg?

– Kutt ut! sa hun sint.

Han satte kruset fra seg og slengte håndkleet på bordet.

– Jeg synes det er innmari rart at to mennesker som er helt alene på ei hytte ikke kan trøste hverandre. Gi hverandre litt kroppslig varme. Er du så innmari prippen?

Han travet rundt i rommet mens han hevet armene i fortvilelse og satte seg oppgitt på en stol.

– Kom hit, sa han bedende.

– Nei, jeg står her.

Han sukket oppgitt.

– Hva er det for noe med deg? Hva er det som er galt med meg?

– Det er sikkert ingenting som er gærer’nt med deg.

Hun holdt pusten, men bestemte seg raskt for å kaste seg ut i det.

– Det er bare det at jeg har bestemt for å leve alene.

– Frøken nonnesen, sa han.

Tonefallet hans viste verken forakt eller overraskelse. Han tok på seg frakken og gikk ut. Fra vinduet kunne hun se at han stod ute på pynten med ryggen mot hytta og ansiktet vendt ut mot jordene. Han så liten ut der han stod, og med ett syntes hun synd på ham. Hvorfor visste hun ikke, men kanskje fordi han nesten ble oppslukt av det mektige landskapet.

Dagen etter satt han fullt påkledd ved kjøkkenbordet. I den slitte frakken og med sekken ved føttene.
– Skal vi gå en tur? spurte han uten å spørre.

– Kanskje det, hun dro på det, og spurte om han hadde spist.

Han nikket forsiktig.

Hun spiste noen brødskiver uten glede. Så var hun klar til å følge ham.

Det var kommet nysnø i løpet av natta. Våren var blitt vinter. En hvit, ren dyne hadde lagt seg over hele landskapet.

Hun og han satte spor i snøen. Hun gikk bak og tråkket i hans fotspor. Det ble et fint mønster – som et broderi på hvitt stoff. Hun gikk og stirret på den lange ryggen hans, og tenkte at denne mannen ville forbli en gåte for henne. Hun kjente ham ikke og hun ville aldri bli kjent med ham.

De går taktfast uten å veksle blikk eller ord. Så tar han av til høyre. Hun nøler og blir stående å se etter ham. Så går hun til venstre. Sporene etter dem blir en åpen glidelås i landskapet. Hun ser ikke at han stopper og snur. Så går han tilbake i sine egne spor.

Etter en stund visker vinden ut sporene. Jordene ligger igjen uberørte og beskyttet under en lun snøkappe, som dypper sin hvite flik i det svarte havet.