Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

De beste tomatene vokste i Austads gartneri i Solbergelva.

Det var mange som tok farvel med gartner Jens Austad – en kjent og kjær person – i Nedre Eiker kirke torsdag 4. juni 1998. Han ble 79 år.

Jeg er en av mange sambygdinger som har mye å takke Jens, og kona Anne, for. Da jeg satt i kirken denne sommerdagen mintes jeg mine barne- og ungdomsdager i «ælva».

Det var mørk vinterkveld og gårdsplassen foran det røde, lave huset hadde Jens islagt. Med hvite, litt for trange kunstløpskøyter gikk jeg rundt og rundt, og sprang unna så godt jeg kunne når vi lekte hauk og due. Når datteren Kirsten var hauk, var det livsfarlig å være due, for hun var ram på skøyter. Tørste ble vi av all den «isete» moroa, og da var veien kort til kjøkkenet, og hverken før eller siden har noe vann smakt meg så godt som det kalde vannet fra øsa  på kjøkkenet til Austad. Og kjøkkengulvet bar mange synlige merker fra skarpe og sløve skøyteegger, for vi labbet nemlig inn til den blanke øsa med skøytene på. Døra og skøytebanen var alltid åpen for oss ungene.

Skøyter ble skiftet ut med ski, og vi gikk langt, og lenger enn langt, for å komme inn til den lafta og koselige Austad-hytta. Da vi satt rundt kjøkkenbordet fikk vi lønn for strevet: varm te i koppene og den ene brødskiva etter den andre forsvant inn i sultne gap. Og Anne satte i gang med «Mitt skip er lastet med….» Vi begynte på A, men måltidet varte aldri lenge nok til at vi kom fram til Å – bare nesten. Peiskos om kvelden, Vri åtter og Yatzy, og vi hadde aldri lyst til å legge oss. Hver morgen ble vi vekket av lukten av stekt egg og bacon og Thorbjørn Egners milde stemme, som fortalte om Ole Brumm og hans eventyrlige verden.

Eventyrlig var det også å vandre rundt blant tunge tomatklaser i gartneriet til Austad. Grønne og røde, små og store hang de fristende og ba om å bli spist. Og jeg syklet hjem i kjølige høstkvelder med kurven full av tomater, kjøpt for en billig penge, hvor de aller minste tomatene smakte aller best. Andre ganger var kurven lastet med røde og søte epler.

Jeg lukker øynene, lar alle de gode minnene gli sakte over netthinna: Hvor heldig jeg var som fikk vanke hos familien Austad! Så tusen takk Jens, for alt hva du og familien din har gitt oss av spesielle, kjære og rike minner.

Publisert i Drammens Tidende og Fremtiden.