Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Det blåser på toppene.
Mennesket er et bløtdyr. Uten pels, men bedekt med hår på visse steder av kroppen. Og øverst på den oppreiste kroppen er det plassert et mer eller mindre velutviklet hode. I hodet romsterer det mange tanker til alle døgnets tider. Mennesket hersker over mange – både levende og døde – ting på denne jorda. Det føler seg som jordas hersker – iallfall har noen av disse tobeinte inntatt denne herskerrollen.
Det blåser på toppene, sies det. Og utsagnet er til tider ment å være en trøst, når folket i ledersiktet føler at verden går dem litt i mot. Da kaster lederen litt på nakken, setter haka i været, brystkassa fram og kjører rett fram i det samme, velkjente sporet. Kanskje vedkommende skulle sett til høyre og venstre? Det er mye rart som plutselig kan duke opp på sidesporene. Men kom ikke her med noen form for belæring! Grunnen til at vedkommende sitter der oppe på toppen, er jo nettopp fordi vedkommende har slikt vidsyn.
Hvordan kan enkelte bli slik at de tror de sitter på all visdom, at de tilhører intelligenseliten, at deres syn er det eneste saliggjørende? Selvtillit, hører jeg noen roper. Livserfaring, hører jeg en annen rope. Penger, roper en tredje. Et kjent navn, roper en fjerde. Egoisme, roper en femte. Klokskap, hører jeg en sjette rope. Selvinnsikt, roper en sjuende. Karisma, roper den åttende. Flaks, roper den niende. Og den tiende klør seg på haka og roper høyt: naivitet!
Så setter de ti seg i en sirkel. De sier ingenting, men ser spørrende på hverandre. Så kikker de ned i gulvet og rister oppgitt på hodet. De kjenner jo folk som har alle de ti egenskapene, men likevel sitter de ikke høyt der oppe hvor vinden alltid blåser. Er det fordi de ikke er utholdende nok – at de ikke orker den lange og bratte klatringen – eller sitter de der ved foten av fjellet og venter tålmodig på et helikopter som skal frakte dem til topps – uten fysisk anstrengelse? Og når de først er kommet opp dit, er de ikke til å rokke. Da sitter de bom fast, med borelås i buksebaken og Karlsons univerallim under de tjukke gummisålene.
Den sure vinden som jager gjennom marg og bein vender de ryggen til, og biter tenna sammen, slik at ingen skal se at de hakker tenner. For det hender at det er kaldt og ensomt der oppe, og langt over til neste topp. Og prøver noen å nærme seg forsiktig toppen og trøste ham litt, glefser han tilbake og jager ham utfor stupet. Og prøv ikke å trekke ham godmodig i luggen. Da skriker han til, for han er utrolig hårsår. Trå ham heller ikke for nær, for tærne hans er ømmere enn maratonløperens. Til slutt sitter en dukknakket og ensom person høyt der oppe under himmelens tak. Han har alt, samtidig som han har ingenting.
Familien hans nede i dalen har forlengst gått lei av å vente. De har vendt ham ryggen og startet opp med nypløyd mark og nymalt hus. Sola skinner og markene spirer grønne og frodige. De rusler der nede og har nesten ingenting, men likevel alt.
Publisert i Klassekampen.