Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Kaffe smaker og kvikker opp.
Det dufter. Det pusler. Lette skritt høres på kjøkkengulvet. En svak nynning. Vann som koker. Svak klirring av krus som settes på et brett. Ei dør som åpnes og lukkes. En blid stemme ønsker meg en riktig god morgen. Jeg reiser meg søvntung opp av den dype sengebrisken og gnir søvnen forsiktig ut av øynene. Neseborene vibrerer av henrykkelse:
Det lukter deilig kaffe. Og for en fin start på dagen. Kaffe på senga. Tusen takk! Jeg griper rundt det romslige kruset og nipper forsiktig til den varme kaffen. Jeg kjenner at det gjør godt. Det gjør utrolig godt å bli vekket på denne måten. Jeg lukker øynene og nyter hver lille slurk.
Vi befinner oss høyt til fjells. Vi er helt alene blant slanke trær, rislende bekker, brekende bjellesauer og stille fiskevann. Vi har krøpet inn i ei brun hytte med tjukke tømmervegger. Et vern mot vind og annet ruskevær, et vern mot alt som kan rive oss overende, et vern mot alle andre enn oss selv. Akkurat nå trenger vi ikke noen beskyttelse: vi er sterke nok og vi er to. Frokosten varer lenge og smaker himmelsk. Praten glir like lett som brødskivene ned i de sultne og slanke mavene våres. Vi kunne sittet i timevis, men sola lokker oss ut og vi kaster sekken kjekt bak på ryggen. På føttene har vi kraftige fjellstøvler, og beina klatrer sikkert og taktfast oppover. Sola dytter på og varmer ryggen – flanellsskjorte tas av og knyttes rundt livet. Vi kryper under mørke grantrær, og får øye på et moseteppe hvor det stikker opp kritthvite piggsopp. En mengde piggsopp. Så mye sopp har jeg ikke sett på mange år. Vi plukker begjærlig og raskt, som om vi er redd for at soppen skal stikke av eller at det skal komme noen andre å ta soppen rett foran nesene på oss. Allikevel tar jeg meg tid til å lukke øynene: i fantasien kan jeg kjenne lukta og smaken av stekt sopp. Sopp stekt i smør og krydret med salt og pepper. Tennene løper i vann bare ved tanken. Min nærsynte venninne får snart øye på kantareller: Søte, nusselige oransje hatter som står tett i tett, som hjertevenninner. Vi er for et flerkulturelt fellesskap, og blander soppen med god samvittighet. Hvitt og oransje passer fint sammen. De er vakre å se på. Sankeånden er på topp, og sopp er lett å plukke.
Skogens gull – kantarell.
En rast ved et stille tjern. Termosen blir funnet fram, og koppene fylles med ny energi. Så drar den rastløse kroppen oss videre. Ut i moltemyra. Vi speider med nesa nesten nede i den fuktige myra, som suger tak i støvlene våre. Rødgule molter lyser om kapp bortover i den vakre rødbrune myra, som har et drag av høst over seg. Vi plukker og smiler bredere og bredere. Her kan det ikke ha vært noen før oss. Vi er heldige, og vi fyller posen med flotte bær. Sola gjør dagen ekstra fin, og moroer det å plukke når det er så mye. Sykler blir funnet fram fra stallen, En herresykkel med høyt sete og gir som man ikke helt fikser. Men pytt, pytt, fram kommer vi. Og det trilles over stokk og stein, det humper og dumper, men moro er det lell. Ei ny moltemyr som er enda mer bærrik enn den forrige ligger og venter på oss på høyre hånd. Oj, aldri har jeg plukket så mye før. Nå er iallfall moltekremen til jul sikret.
Sola går ned og månen våger seg fram på den mørke himmelen. Inne på kjøkkenet står vi, steker sopp og renser molter. Biffen blir snudd i panna, og vi setter oss til bords og nyter et herlig kvinnemåltid med verdens beste samvittighet. I dag har vi virkelig jobbet for føda. All den friske lufta og den velfylte maven gjør det vanskelig å holde øynene oppe. Vi kryper under dyna, og lar søvnen føre oss inn i en ny dag.
Så hører jeg det enda jeg er på reise langt inne i drømmeland: Det pusler på kjøkkenet. Og jeg kjenner at det dufter. Så hører jeg en blid røst som ønsker meg enda en ny og god morgen. Så står hun ved senga mi. Med et brett med kaffekrus og kanelbrød med geitost på. Er det rart jeg smiler der jeg ligger – med det ene beinet i drømmeland og det andre i virkelighetens verden. Åh, hvor heldig jeg er…
Publisert i Klassekampen.