Tekst: Birgitte Simensen Berg

Det er badstuetid i Drammensbadet igjen. Jeg åpner døra og der står ei dame med armene utstrakt ut til sida, og beina fra hverandre. Ei svett sjøstjerne. Hun flytter seg ikke. Hun stenger veien, men jeg klarer å smyge meg forbi. Jeg legger meg på ryggen og ser i taket, men legger allikevel merke til at sjøstjerna begynner å røre på seg.

Hun skyggeboks som en kineser. Ikke i en park, men i ei badstue. Jeg har aldri sett på maken, og prøver å ikke kikke, men det er ikke lett å la være.

Så er boksinga over. Hun retter ryggen og krabber opp på øverste hylle. Og legger seg i fosterstilling. Eller kanskje hun skal forestille en havskilpadde, og at hun kryper inn i det beskyttende skallet?

Da forlater jeg åstedet.