Det er juli. Det er fellesferie. Det er sol og varme.

Slik at mange boltrer seg i utebassenget og få er inne. Da er det godt å svømme, som en enslig svane eller en enslig hval, i innebassenget.

Jeg hadde banen for meg selv, og svømte i fred og ro fram og tilbake. Fram og tilbake. Se ser jeg henne – en kjempehvalross – som gjør seg klar til å stige ned i det våte element.

Hun tar et skritt ned i stigen, og jeg er sikker på at denne godt voksne dama venter til jeg har svømt forbi og kysten er klar. Og ikke gjør, som enkelte barn, hopper uti uten å se seg for.

Men nei, akkurat da jeg passerer stigen finner hun det for godt å kaste seg bakover og nesten hoppe på meg, i alle fall ta meg med i dragsuget. Jeg blir nesten slått ut av flodbølgen, og håret blir klissvått og store dråper drypper ned i fjeset og i øynene.

Hvalrossen dukker og svømmer videre i nabobanen – full av seg selv – og for alt jeg vet, så svømmer hun fortsatt rett fram uten sideblikk. Så pass opp!