Tekst: Birgitte Simensen Berg
1-årig psykiatriutdannelse:
- Et vanlig skoleår, fra august – juni
- 20 vekttall (et grunnfag)
- 5 “Bli kjent”-dager utenbys, hvor alle bor sammen. Samarbeidstrening
- Semesteroppgave (leveres i november)
- Praksisperiode fra desember til påske (12 uker). Utplassert blant annet på Blakstad, Lier, Modum, Dikemark, Torsberg m.m.
- Planlegging av individuell hovedoppgave. Praksisrelatert emne. Formulere mål. Oppgaven består av teori-, metode- og undersøkelsesdel, og de 40 sidene leveres ved påsketider
- Hovedoppgaven må være bestått (bedømmes av skolen og én ekstern sensor) for å kunne gå videre
- Praksisperioden: bestått/ikke bestått
- Fra påske teori og eksamensforberedelser
- 7 timers eksamen i juni
- I studietida ¾ av lønna: 50% dekkes av statlige midler utbetalt av fylkeskommunen, og 25% av Drammen kommune. Kommunal bindingstid er 2 år
Tre damer i sin beste alder sitter ved det runde bord og tenker tilbake på fjoråret, da de alle sammen var heldagsstudenter og klassekamerater ved Høgskolen i Buskerud, avdeling for sykepleierutdanning: Kari Ek Christiansen, soneleder ved Strømsø bo- og servicesenter, Torun Svenkerud, sykepleier på rehabiliteringssenteret, også Strømsø og Marit Grepperud Moen, psykiatrisk sykepleier ved Fjell bo- og servicesenter.
Glade studiedager – personlig påfyll
– Jeg hadde lyst til å studere for 15 år siden, men slo tanken fra meg og jobbet i stedet for å få praksis. Ny sjanse i fjor – og som student ble det både teori og praksis. Det var deilig og kunne ta imot interessant og nyttig lærdom. Jeg måtte roe meg ned og lære å fordype meg i stoffet, og jeg har lært at det ikke er så dumt å spørre. Rett og slett å stille meg mer åpen for å ta i mot noe nytt. I psykiatrien kjenner én igjen situasjoner både i seg sjøl og i andre. Og det er godt med livserfaring – både gode og dårlige opplevelser – som man kan bruke i møte med psykiatrien. Jeg tenker ikke så svart-hvitt lenger og jeg har blitt litt mer rund i kantene, håper og tror Torun Svenkerud.
– Jeg ønsket et personlig påfyll, forteller Marit Grepperud Moen.
– Jeg jobbet som avdelingsleder i et arbeidslag og så klart hvordan henvendelsene med psykiatri som problematikk bare økte. Jeg følte derfor behov for økt kompetanse innen dette området, og opplevde at jeg fikk dekket dette behovet i løpet av skoleåret. Jeg har tidligere erfaring fra hjemmesykepleien og vet at den biten i stor grad handler om å kommunisere med mennesker. Jeg opplever også at studiet har styrket meg i forhold til dette. Som avdelingsleder fikk jeg spørsmålet: hva skal du med psykiatriutdannelse? Men jeg opplever at jeg kan bruke denne lærdommen i alt jeg skal gjøre framover med sykepleiefaget som grunnpilar.
Kari Ek Christiansen har sittet på skolebenken med jevne mellomrom, da hun har tatt lederutdanning ved BI.
– Men å være heltidsstudent var noe nytt. Det var kjempemorsomt: med sykkel og sekk med nistepakke i. Da kunne jeg disponere tida sjøl. Det var ingen møter, ingen telefoner og ingen avtaler – ja, en helt ny opplevelse. Jeg følte meg heldig og privilegert. Bare det å bestemme når og hvor mye jeg skulle lese gav en god følelse, sier Kari.
– I lederjobben vet jeg at psykiatrien kommer for fullt inn i kommunene. En må som leder delta i planlegging av ulike tiltak. Derfor var det viktig for meg å lære mer om denne pasientgruppa. Etter 25 års yrkesliv trengte jeg også et sabbatsår, for jeg har opplevd å kjenne utbrenthet, innrømmer Kari og understreker betydningen av at ledere og politikere må se viktigheten i å stimulere medarbeidere til fordypningsmuligheter – små påfyllsdrypp – fra tid til annen i løpet av sitt yrkesliv.
Rift om plassene – tøft og nært, nakent og hudløst
40 plasser og venteliste. Torun, Marit og Kari var heldige som kom inn, fikk permisjon og kunne sette seg på skolebenken igjen som de eneste fra Drammen kommune – de andre studentene var fra hele Sør-Norge med en god aldersspredning fra 22-52 år.
– Etter dette studiet stopper jeg ofte meg sjøl, sier Torun.
– Før var jeg mer aggressiv i visse stressituasjoner, nå har jeg mer kontroll og jeg er blitt mer oppmerksom og prøver å se meg sjøl utenfra. Dessuten ser jeg brukeren der han eller hun er – at her er et menneske som trenger meg, understreker Torun.
– Våre brukere har en veldig sammensatt problematikk: de har kanskje opplevd tap og sorg, som igjen kan føre til angst, depresjoner eller andre psykiske reaksjoner. Behovet for medmenneskelig kontakt er stort. I hjemmesykepleien har vi nesten ikke tid til å sitte ned, vi rekker bare den fysiske biten. Dette er et tankekors, men sånn er dessverre hverdagen. Etter dette studiet har jeg lært meg å lytte mer, stoppe opp og la mennesket snakke ut – før skulle jeg ordne opp i så mye, minnes Kari.
Marit skyter inn at alle mennesker med 3-årig helsefaglig høyskole og praksistid burde ta dette studiet:
– Det er et påfyll til livets lære. Men målet vårt er ikke å løse alle problemer. Kari fortsetter:
– Vi bekrefter og støtter, og sammen kan vi kanskje finne en løsning.
– Ja, for et kjempeproblem kan kanskje være et lite problem etter at man har fått systematisert og plassert problemet, mener Marit.
– Dessuten er det viktig å rydde i eget hus og se på grumset i seg selv. Hvorfor blir jeg så aggressiv? Allikevel er det ikke en skole hvor én skal finne seg selv, understreker Kari, – men psykiatriutdannelsen er tøff og nær, naken og hudløs. Ja, folk har sluttet. Studentene ble oppfordret til å lage en semesteroppgave: “Mitt menneskesyn”.
– Nesten alle synes at den oppgaven var den viktigste biten i studiet. Den gav oss tid til å bli bevisst i forhold til eget menneskesyn, et syn som er preget av blant annet vår oppdragelse, holdninger og erfaringsbakgrunn. Og hvilke verdier vi sitter inne med.
– Jeg er blitt mer rolig og tryggere i den jobben jeg gjør. Ja, dette er et studium jeg kan anbefale til andre, sier Marit Grepperud Moen. Og hun får samtykkende nikk fra sine tidligere medstudenter Kari Ek Christiansen og Torun Svenkerud.
Publisert i 1998.