Tekst: Birgitte Simensen Berg

 De stod og kikket ned i et stort, mørkt hull. Det var litt skummelt og litt spennende. To mødre og læreren passet på så ingen datt ned i silohullet, og bonde Nina Borge fortalte om hvordan det grønne, godluktende gresset ble forvandlet til brune, litt illeluktende strå. Det var 3 A ved Hallermoen skole som hadde tatt turen til Skoger og Unelsrød gård. – Ja, vi har for tida hele tre besøk hver uke, da alle tredjeklassingene i Drammen kommune skal på gårdsbesøk. Et tiltak de 26 elevene fra Konnerud satte veldig stor pris på.

Spør mer enn bonden kan svare
– Skal vi ikke snart se på dyra? Ungene hadde sett nok på store siloer, og ble lokket av popmusikk fra fjøset – dagens kuer er tydeligvis ikke som sine mødre og bestemødre. Glad musikk øker kanskje både velvære og melkeproduksjon.

– Nå kommer vi til å gå på fôrbrettet til kuene, fortalte Nina. – Hva er fôr for noe, spurte ei av jentene.

– Det er maten til kuene, fortalte Nina, som vel inne hos kuene fortalte om spener, jur og kuas mange mager.

– Ku nummer 305 syns jeg var fin, sa en av guttene og pekte på ei av kuene som hadde lagt seg ned for å slappe av litt. På rekke og rad stod de og kikket på de små, tobeinte menneskebarna, som de helst ville smake litt på. De store tungene sleiket både på klær, gummistøvler, hender og i fjeset på ungene, som hvinte av skrekkblandet fryd.

– Dette er moro. Å se på kuer og sånn, sa Anette, som liker hund og katt best:

– Jeg har ei katte som heter Sussi og en hund som heter Leo.

– Ja, dette er kjempemoro også for meg som er voksen. Min bestemor hadde gård med både griser, kuer og høner, sa ei av mammaene.

– Kjenn så våt jeg er på genseren mi, sa ei av jentene.

– Hvorfor har kuene prikkete tunge?

– Hun sugde på hånda mi – nesten hele hånda mi.

– Jeg syns det er deilig å bli sleika, sa en av guttene og tørket seg fort i fjeset med ermet.

Hengebuksvin og angorakanin
– Vi har to kuer som nå skal slaktes, forteller Tone.

– Den ene er sur og den andre har vondt i beinet. Hvis kua ikke melker skikkelig, må vi slakte henne. Dette var harde ord for de små:

– Hvorfor må vi slakte? Kan ikke dyrlegen komme og spjelke beinet?

– Hvis dyra ikke har det bra må vi slakte dem. Dessuten trenger vi også kjøtt, forklarte Tone, men dette var dårlig trøst for ungene som sendte lange blikk til de to kuene som hadde fått dødsbudskapet. De små kalvene synes ungene var svært søte, og den skvetne minstefrøkna var bare 1½ uke gammel.

– Til jul vil vi også få en svensk fjording hit, fortalte Tone.

– Kan vi se på flere dyr? Ungene var utålmodige.

– Vi har fem kaniner som vi nå skal besøke. Dem kan dere få holde og klappe, sa Tone og viste vei til kaninburet.

– Hvorfor har dere fem kaniner?

– Det har bare blitt sånn, svarte en smilende Tone.

– Har dere rotter?

– Nei, gudskjelov ikke, sa Tone og la en stor og morsom angorakanin i hendene til en av ungene. Han heter Knaske, er blind på det ene øyet, født i februar 1999 og må klippes hver 90 dag. Ungene kappes om å kose og kjæle med kaninene.

– Ja, dyr og unger hører sammen, sa Tone og syns det var moro å vise fram dyra på gården. De tre timene som var avsatt til gårdsbesøket gikk utrolig fort. Det var lunsj i stua på gården, mating av høner, kuer og hengebuksvina Petra og Petter. Og sist, men ikke minst var det hopping i høyet. Og er de ikke ferdige med å hoppe, så hopper de vel ennå – tredjeklassingene i Drammen kommune.

Så snipp-snapp-snute, så var dette gårdsbesøket ute.

Publisert i 2000.