Tekst: Birgitte Simensen Berg

Den største gaven
jeg kan tenke meg å få
fra mennesker
er
at de ser meg
hører meg
forstår meg
og
tar på meg.

Den største gaven
jeg kan gi
er
at jeg ser, hører, forstår
og tar på
et annet menneske.

Når dette har skjedd
føler jeg
vi har skapt kontakt.

Virginia Satir

—————————-

Faktastolpe:

En grei leveregel: Del døgnet i 8 timer til arbeid, 8 timer til søvn og 8 timer til glede.

——————————

 TRÅD (Tverrfaglig rådgivningsgruppe i Drammen kommune for alvorlig syke, dødende og deres pårørende) avslutter sitt seminarprogram “Tett på livskunnskap og livserfaring” med gjesteforeleser, tidligere fylkespsykiater, nå førstevisepresident i Europarådets komité for tortur, Ingrid Lycke Ellingsen. Kveldens tema er “Omsorg for oss selv og hverandre”.

– Ingrid er en kjempekapasitet, sier leder av TRÅD, Lill Tone Grahl-Jacobsen, og gir ordet til kveldens foreleser.

Omgripende omtanke
Ingrid Lycke Ellingsen fester mikrofonen i den lyseblå jakka, og lurer på om alle hører henne. Hun forteller om sitt møte i Øst-Europa med en fengslet HIV-positiv mor, som nettopp har fått sitt tredje barn.

– Hva skjer inni oss når vi møter noen som er i en trist, håpløs situasjon? spør Ingrid forsamlingen, og fortsetter:

– Vi føler omsorg. En følelse som kanskje henger sammen med omtanke. Vi ønsker å gripe om noe eller noen som er utenom oss selv. Noen av dere har kanskje følt det kommer boblende opp i dere et ønske om å hjelpe? spør Ingrid uten å vente på svar og gir samtidig de frammøtte et råd:

– Vær ikke alltid så profesjonelle: Se ikke på den hjelpetrengende som pasient eller bruker, men som søster eller bror. Det er viktig å se hele mennesket, sier Ingrid og refererer til Elie Wiesels ord om at “det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet”.

Smertefri-knappen finnes ikke
– Hva kjennetegner et menneske i krise? spør Ingrid Lycke Ellingsen.

– Når et menneske ikke skjønner hvordan det skal klare å gå et skritt videre, at det mister, bokstavelig talt, fotfeste i tilværelsen, da er et menneske i krise og er avhengig av et godt støtteapparat. Men krise kan også bli et positivt vendepunkt i livet, sier Ingrid, og forteller at i Kina betyr tegnet for krise både fare og mulighet.

– Hvordan er det å være en hjelper?
Vi vet noen ganger ikke hva vi skal si eller gjøre, og noen ganger er vi redde for å møte våre egne reaksjoner. Noe av det vi opplever makter vi ikke å ta innover oss. Andre ting får vi under huden og bærer med oss videre – ja, noen ganger hele livet. Vi klarer ikke å ta bort den andres psykiske smerte. Noen tror visst at hjelperne bare kan trykke inn en knapp, som gjør dem glad igjen, sier Ingrid, og stiller flere spørsmål:

– Hvor mye greier vi som hjelpere?
Hun viser en tegning av en kvinne som blir dratt i alle retninger:

– Alle vil ha en bit av deg og vi selv ønsker gjerne å strekke til. Det er viktig med en balansegang mellom nærhet og distanse. Hjelpere opplever ofte å bli slitne, sier Ingrid, og viser en ny tegning. Denne gangen av ei trakt.

– Vi trenger hele tida påfyll som kan være støtte, medgang, familie, venner, ferie og arbeidsglede. Det som tømmer oss for krefter kan være motgang, stress, sykdom og mistrivsel. Blir det for lite i trakta oppstår det et kritisk nivå som kan resultere i utbrenthet. Føler man seg som en sommerfugl, som svinser hit og dit uten å få gjort noe, kan det være tegn på at man er overstresset, forklarer Ingrid. Er energireservene tømt blir man gjerne ofte syk, misfornøyd, humoren blir borte og man søker avstand og isolasjon. Ingrid spør og svarer:

– Hvordan ta vare på seg selv?
Først og fremst må man redusere belastningen, lære seg å si nei, gjøre gode ting mot seg selv, avreagere gjennom samtale, bruke fysisk aktivitet, humor, å ha en forpliktende fordeling av tid til privatliv, passe på å få nok hvile og avkobling. Å lytte etter og bli kjent med signaler fra seg selv om “nå er det nok – nå trenger jeg hvile og omsorg selv”. Å tillate seg å sette grenser for hva du selv kan yte. Ingen kan dekke alles behov, og ingen er uerstattelige, understreker Ingrid Lycke Ellingsen til slutt. Lill Tone Grahl-Jacobsen takker kveldens foredragsholder med blomster og ord: – Du etterlater fotspor i våre hjerter.

Lises takk
Ordfører Lise Christoffersen får den ære å avslutte seminaret:

– Jeg vil takke dere for det flotte initiativet dere har tatt til å utvikle et tjenestetilbud for alvorlig syke og dødende mennesker og deres pårørende. Vi mennesker er utrolig sårbare når alvorlig sykdom rammer – først og fremst pasienten, som veksler mellom håp og fortvilelse, men også de pårørende, som får livet snudd opp ned. Fra den første seminarkvelden med foreleser Jon Magnus er det et utsagn som har brent seg fast i Lises minne: “Ikke glem dem som roper så lavt at ingen hører”.

– Formålet med kommunens omorganisering ble med ett så opplagt  – det er jo nettopp dette det dreier seg om  – en kommune som er tydelig overfor byens befolkning på hva vi vil. Tydelig på en måte som inngir tillit. En kommune som evner å lytte  – lytte på en måte som gjør at vi faktisk hører  – også, eller kanskje i sær  – dem som roper så lavt at ingen hører. Før eller seinere opplever vi alle sammen at det gjelder oss sjøl, familie eller venner. Da er det godt at det finnes noen som forstår. Jeg er stolt av å ha så flotte ansatte med evne til empati og omtanke for sine brukere. Takk for et flott initiativ. Lykke til i det videre arbeidet. Blomstene til gruppas leder, Lill Tone Grahl-Jacobsen, er til dere alle.

Publisert i 2002.