Tekst: Birgitte Simensen Berg

Hun er liten og nett – og rik. Med fotoapparatet i ei reim over skulderen har hun vandret rundt på ringmuren, som omkranser gamlebyen Dubrovnik. Sola er i ferd med å gå ned og takker for seg med å legge en gylden glød på huskropp og takstein. Disse vakre taksteinene i duse fargesjatteringer har hun nettopp tatt et nærbilde av. Der hun står ved skyteskåret Sv. Margarita nyter hun alt det dekorative i dype åndedrag: den dovne byen innenfor og det blinkende havet utenfor. Fremdeles er det mange som bader og koser seg i, ved eller på vannet. Hun legger fotoapparatet inntil høyre øye og fokuserer på noen små og store båter, som seiler stille forbi. Så kjenner hun plutselig ei sterk hånd tar tak i henne, og hun rekker ikke å gjøre motstand. På noen sekunder vippes hun over muren, og i det svimlende fallet klamrer hun seg til fotoapparatet.

Så drukner skriket i havet.

Under en stor parasoll på Kompas Hotel sitter mor og sønn. De er engelske, tynne og bleke. Mor gjemmer øynene under en vidbremmet stråhatt, mens hennes anemiske sønn bærer en ukledelig og fasongløs solhatt. Mor spiser suppe med raske bevegelser uten å slurpe, mens sønnen pirker uinteressert i maten med en gaffel. De unner seg ei napoleonskake til dessert, som mor skjærer forsiktig i med kniv og gaffel, mens sønnen tar små gaffelbiter. Etter å ha telt sedlene flere ganger, betaler sønnen regninga med et forsiktig smil til kelneren. Bak mor og sønn sitter en kvinne med mørkt og kortklippet hår. Med et tynt sjal rundt skuldrene nipper hun i seg små rødvinsslurker, mens hun betrakter mor og sønn bak store, mørke brilleglass. En annen enslig kvinne sitter også og følger med: Fra sitt bord innerst i et hjørne sitter Agatha Christie med ei kriminalbok. Boka er oppslått på side 68, men blikket leser dagens kafégjester.

Agatha Christie leter etter ei høyrehånd uten pekefinger.

Agatha Christie vet at en rik, engelsk kvinne er myrdet. Noen fiskere så ei hånd puffe henne utfor ringmuren. Hun fektet og skrek, og en blinkende gjenstand falt blant steinene. Da kvinnen ble fisket opp, var hun allerede død. Agatha Christie spiser svart risotto. Leppene og tennene er blekksvarte, og tankene med. Hun kjenner seg snytt, enda hun har fått nyte noen avslappende og gode dager her ved Adriaterhavet. Hun har funnet sin egen lille badevik med trapper ut i det blågrønne vannet. Her slipper hun å se sine jevnaldrende medsøstre med kvapsete kropper og blomstrede åreknuter på legger og lår. Hun har sittet i fred på verandaen i de silkemyke kveldene med en glass hvitvin, mens tankene har svingt i takt med sirissenes øredøvende spill. Ja, noen ganger har hun drukket så mye vin at føttene har lettet fra bakkens overflate – en deilig følelse. Hun har også lagt byen Dubrovnik bak seg: hun har ruslet over brua i Mostar og kjørt fra byen Kotor opp i 1.000 meters høyde – i åpen bil.

Agatha Christie har kjent vind i håret.

Agatha Christies ferie er plutselig slutt, men slik er det når mennesker faller ned fra en ringmur rundt ett av verdens vakreste gamlebyer. Agatha Christies sinn blir lettere og lettere etter hvert som flyet stiger. Kvinnens fotoapparat er funnet. Filmen er framkalt. Og morderens høyre hånd vises på det aller siste bildet. Agatha Christie lukker øynene, og sovner med den gjenkjennelige morderhånda på netthinna – et ufokusert bilde av ei høyrehånd uten pekefinger – tatt av en liten, nett og rik kvinne, som elsket å fotografere.