Kåserier
-
Snø vibrerer
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Soloppgang over snøhavet i Drammensmarka. Jeg vender byen ryggen. Nå beveger jeg meg inn i en helt annen verden – en verden fylt med stillhet og snø. Ren, hvit snø skaper nervepirrende vibrasjoner. Det første jeg gjør er å sende en takknemlig tanke til løypemannskapet, som lager disse glimrende skisporene. Det er bare å sette skiene oppi og gli sakte eller hurtig framover – ja, plutselig går livet på skinner. Vakkert er det uansett om man går på dagtid eller kveldstid. Sola eller lampelyset får det til å glitre i utallige snøkrystaller – hver og en er helt unik som oss mennesker. Skispor ved…
-
Timer før snøfall
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Jeg fikk e-post med en koselig invitasjon. Som jeg straks takket ja til. Endelig kom dagen, 17. november: På kalenderen stod det “Vera – skogstur”. På bussen oppover til mine barndoms trakter, tenkte jeg på e-postens ordlyd: Vil du være med på skogstur. Jeg tar med rødspritapparat, så steker vi egg og bacon. Nerdammen i høststillhet. Og jeg gleder meg der jeg sitter: til turen, kaffen, egget og baconet. Jeg har kledd meg godt. Det er vinter i lufta. Utenfor bussvinduet er landskapet grått og svart, og jeg ser folk hutrer og haster av gårde. Det er varmt i bussen, og jeg er veldig…
-
Sangtimen: En reise i tid og sted
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Eric Clapton: Reptil (3’25») (instrumental) Her sitter jeg. I min stue. I et rødt trehus fra cirka 1870. I Thornegata. I Drammen – en by som jeg er svært glad i. Her er det kort vei til fjorden, elva og marka, som frister med turer året rundt. I denne byen rusler også trubadur Felix Johansen. Felix Johansen: Fire gummibukser (3’28) (I vår hage, 1998) På veggen i stua tikker uret – og teller sekunder. Pendelen svinger fram og tilbake, og minner meg på at nesten ingen ting står stille. Livet går sin gang. Fra sin bopel i Holmestrand ved Drammensfjorden ser Odd Børretzen spor…
-
September
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Plommene i vår lille hage er blitt store, søte og blåfiolette. Treets greiner minner meg om menneskearmer som sleper på tunge handleposer. Vi merker trearmens lettelse når vi plukker greina fri for plommer. Den spretter opp og rister seg i ren glede. Vi putter ei plomme i munnen og biter forsiktig i fruktkjøttet: en søt smak legger seg på tunga. Vi spiser ei plomme til og enda ei, og i løpet av en-to-tre har vi fått i oss flere blåplommer enn vi kanskje har godt av. Treet ved siden av vil også kvitte seg med sin bør – greinene henger fulle av tunge, grønnrøde…
-
Middag med Meryl
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Var virkelige Maryl Streep og Vigdis Finnbogadóttir på restaurant Glass? I Drammen? Utrolig – det er nesten for godt til å være sant!!! Sist onsdag var jeg invitert i middagsselskap med en oscarvinner og en ekspresident, selveste Meryl Streep og Vigdis Finnbogadóttir. Magisk å få dele en kveldsstund sammen med slike fascinerende og fantastiske kvinner. Drømmen om Drammen Damene hadde lenge hatt en drøm om å besøke Drammen. De kom med flytoget tidlig på ettermiddagen, og på perrongen stod min mor og jeg. Før middagen ønsket damene en sightseeing i byen. Vi ruslet over Strømsø torg, og skulpturen Waterice falt i smak. – Fantastic, utbrøt…
-
Siste dag for Emmie
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Stille og forsiktige Emmie er en liten, mørk flekk i den hvite, lange korridoren. Hun svinger moppen med kvikke tak. Fra den ene sida til den andre, en–to–tre, en–to–tre. Den fører seg like lett på dansegulvet som en vever ballerina. Moppeføring er tydeligvis noe Emmie kan. Hun retter ryggen og kikker seg tilbake. Godt over halvveis nå. Og så lar hun blikket hvile på det slitte og møkkete gulvet foran seg. Ja, det er bare å krumme ryggen og sette i gang, tenker Emmie i sitt stille sinn. Som tenkt – så gjort. Gulvet under henne blir blankt og rent, selv krokene får et…
-
Toget er gått
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Jeg står igjen på perrongen. Og ser. At toget beveger seg raskere og raskere – og til slutt forsvinner i det fjerne. Jeg står fremdeles på det samme stedet. Med tjukke vinterstøvler i kald snø. Fremdeles holder jeg krampaktig fast i den tunge kofferten. Den er så tung. Av fortvilelse og håpløshet. Og lett sommertøy, som med ett kjennes blytungt. Toget er gått og jeg står igjen. Alene på perrongen. En svart prikk i alt det hvite. En liten prikk i en stor by. Hva gjør jeg nå? Jeg må rekke flyet. Jeg har alle billettene til vennene som venter på flyplassen. De er…
-
En lys velkomst
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Hvert år er det like deilig å ønske våren velkommen. Det er så godt å merke at dagene strekker seg i begge ender: Morgenlyset kommer tidligere og kveldslyset varer lenger. Lys- og ryggsøylen vokser. Vi retter oss opp, hever blikket og hilser vårlyset med smil om munnen. Den ligger der i all sin ensomhet. Snøflekken. Isklumpen. Våtblank på oversida. Under det kalde siver det fram en liten bekk av smeltevann. Flekken minker for hver dag som går. Snart er den vekk. Og etterlater ingen spor. Som om den aldri har eksistert. Opp gjennom søla stikker et bustete hode seg fram. Hestehoven nikker til verden…
-
Lykke Liten
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Sigrid Undset åpnet porten inn i voksenlitteraturens verden for meg. Jeg gikk i åttende klasse og leste Kristin Lavransdatter. Siden den gang har Undset vært én av mine yndlingsforfattere: Livet er fullt av store ting for dem som evner å omgås de små ting fortrolig. Senere skrev jeg ei særoppgave om Marie Curie: Dere må glede dere over livet hver eneste dag, ikke vente til det hører fortiden til med å oppdage at det var en god tid! Vi er hele tida underveis fra et sted et annet. En livsseilas ombord på ei skute? Eller en togreise? Lykken er ikke en stasjon man ankommer…
-
Livsreisens endeholdeplass
Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Jeg er privilegert. Både privat og i jobb treffer jeg mange mennesker, og noen av disse møtene gir gode og varige minner. Åpen og ærlig Som en vakker sommerkveld på Vestlandet, hvor en turglad gjeng var samlet til kaffe, nystekt kringle og søte moreller. De fleste var ukjente for hverandre, så jeg spurte om noen hadde en historie å fortelle. Gudrun, ei kvikk oslodame, reiste seg raskt opp og fortalte om sin barndom i Tyskland etter krigen. Hun fortalte så levende at vi også ruslet sammen med henne i Berlins gater. Jeg falt pladask for Gudruns godhet, åpenhet, ærlighet, tillitsfullhet og ikke minst, humor.…