Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg Hårmanken titter så vidt over den tynne lettveggen som er satt opp som en lav mur. Så forsvinner hårtusten, for så å dukke opp til overflaten igjen. Hun hvisker inn i mobiltelefonen, som hun holder tett inntil øret. Det er viktig å være så stille som mulig, så hun ikke forstyrrer kollegene som sitter tett på henne. Hun føler seg fra tid til annen som ei bie i en kube med celleinndeling. Ei av mange flittige bier, som bidrar til den lave summingen i kontorlandskapet. Hver og én har sin rolle og sin plass i landskapet. De dukker ned om morgen – titter opp…