Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Kulda slipper taket. Svært motvillig glir kuldegradene ut av de kvasse klærne til vinterdyret, som fekter, brøler og prøver desperat å holde tilbake byttet sitt. Som et lyssky troll trekker det seg fornærmet inn i den mørke hulen, og legger seg ned med de store potene over øynene. Dyret har bestemt seg for ikke å komme ut før nettene igjen blir lange.

Først er barna i bakken, så blir de etterfulgt av damene.

Hver mandag er det lek og moro i slalåmbakken. Brattbakken er full av lærevillige kvinner og én instruerende mann. Tålmodig forklarer og oppmuntrer Knut skidamene sine. Så slipper han – den stolte hanefar – skikyllingene og -hønene ut på egenhånd, klamrende til korte staver. Noen er forsiktige og kjører pent med store svinger. Andre kaster seg framover, og med vågale og krappe svinger bærer det nedover i rene burrestil. Fortere og fortere går det, og tårene spretter fram i øyekroken enten av glede eller engstelse. Etter hvert har vi rytmen inne og svinger oss med myke hoftebevegelser og svikt i knærne. En dans. En dans uten ledsager. De fleste gangene kommer vi velberget i mål. Andre ganger faller vi og triller eller sklir nedover til vi omsider klarer å stoppe. Så er det opp igjen.  Vi børster raskt snøen av skidressen og setter ut på nytt.

Om kvelden, og natta med, kan byen se ut som ei skattkiste med blinkende edelsteiner.

Langt der nede ligger byen og glitrer. Som ei skattkiste med gull og edelsteiner i rødt og grønt. Vi klarer ikke å lese neonlysenes blinkende budskap, men det spiller ingen rolle. Over oss smiler månen kaldt med ringer i beige, brunt og grønt. et vell av stjerner krydrer himmelen som store saltkorn. De nakne tærne står gråe mot svart bakgrunn. Et vinterlig kveldseventyr.

Uroen vokser for hver dag som går. Den kalde ishinna ønsker vi å smelte med en mild fønvind. Vi ønsker å «kaste» det ene varme ullplagget etter det andre. Det er så mye, tjukt og mørkt tøy som henger på kleshengere. Skjerf, votter og lue ønsker vi å gjemme bakerst i skapet.

Votter og luer ønsker vi å pakke bort når vi merker vår i lufta.

Vi ønsker å hente fram tynne, lyse bomullsplagg. Vår ønskeliste er lang, men vi må ennå smøre oss med litt tålmodighet. Våren og varmen har ennå ikke meldt sin ankomst. Men det er lov å drømme om lysere og varmere tider i mars.

Selv om sommerferien virker fjern, er den likevel så nær. Reiseselskapene glansede program lokker med spennende reisemål. Hvor skal årets ferie legges, mon tro? I Norge eller til fremmede land? Kyst, fjell eller innland? Valgene er mange, og vi blar ivrige gjennom hotelloversikter og lokkende, endeløse strandpromenader. Spennende er det å velge noe helt nytt, og morsomt kan det være å komme tilbake til samme feriested år etter år. Pengepungen og reiselysten styrer det  hele, men ferien må bestilles nå. Ferietoget er på full fart ut fra stasjonen.

Peru oppfyller både fjell- og fjernopplevelser. Og utallige ferievariasjoner.

Det drypper fra takene. På fortauet er det bare svarte, asfaltflekker. Snøen er skittenhvit. Og vi rusler rundt med oppkneppede jakker. Hanskene holder vi i hånda. De er nødvendige om morgen og unødvendige på ettermiddagen. Det er som regel vanskelig å kle seg i mars med sin morgenkulde og sin ettermiddagsvarme. Fra tid til annen hopper vi som kenguruer over rennesteinsbekker og sølepytter. Mars er en måned med full av vær: alt fra snø og kulde til regn og sol. Lue en dag og paraply en annen dag. Vi sjonklerer som en sirkusartist med klær og fottøy, og i vår iver kaster vi stafettpinnen i en elegant bue fram til april, som tar i mot med vår i blikket.

Publisert i Klassekampen.