Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Toget fraktet oss til hovedstaden og til Grete Wailtz-løpet.
Det var lørdag. Det var mai. Og det var strålende sol. Etter en grunntrening på et par korte og spurtsterke joggeturer var fysikken sånn passe klar til årets Grete Waitz-løp. I nye, rådyre joggesko og med joggedress fra Røde Kors, og med en smørblid datter Nitter i knoppskytingsalderen – selvsagt uten teit treningstøy på – var vi klare til å befraktes inn til hovedstaden per tog. Vi skulle løpe sammen med fem stykk kolleger med oransje t-skjorter, som hadde skjønt viktigheten av å synes i mengden av 44.000 kvinner i alle aldre og fasonger.
De stod på plass, billetter ble kjøpt og snart satt vi på siste benk i den siste vogna. Datter Nitter hadde avtale med sin venninne Mina, som skulle komme på på Asker stasjon. Store handleplaner var lagt: de skulle rusle rundt og virkelig kose seg etter pliktløpet med moder’n. Asker stasjon og togstopp. Nitter på lange, raske bein forsvant ut av toget og løp framover for å kikke etter venninna. Konduktøren peip klar til avgang og jeg hadde en liten, engstelig tanke tankeflukt om at barnet mitt ikke var kommet seg på toget igjen og stod forlatt på perrongen. Hennes lille, blå sekk med penger og billett lå naturligvis igjen hos meg.
Sportsdamene ble enige om å gå av på Skøyen stasjon. Tenåringene dukket ikke opp, så jeg fant ut at jeg fikk rusle framover i toget for å se etter dem. Vel halvveis kom jeg til ei stengt dør, og konduktøren fortalte at hit, men ikke lenger kom jeg. Jeg var helt avskåret fra all kontakt med datteren. Tankene for i hurtigtogsfart gjennom hodet mitt. Hun måtte få beskjed om at vi skulle av på Skøyen. Høytaleren var tingen. Navnet hennes ble ropt opp og beskjed om å gå av på Skøyen var oppfordringen fra konduktøren. Beskjeden ble repetert. Slukøret og tomhendt kom jeg tilbake til plassen min, hvor damene mente at en slik høytalerbeskjed ville være med på å trekke populariteten min ned på et bunnivå. Garantert!,
Skøyen stasjon. Ei dame reiste for å gå av på stasjonen, men fikk beskjed om at hun ikke var datter Nitter. De skulle videre til Nationaltheateret. Vi oransjekledde gikk av og heldigvis gjorde datteren det samme. Vi fant hverandre igjen i mengden av idrettsdamer, for hun var lett å kjenne igjen uten treningstøy. Men venninne Mina var selvsagt ikke på toget. Eller var hun nå på vei til Nationaltheateret? Vi gikk til luka og lurte på når neste tog fra Drammen kom – kanskje hun var på det? Vi ventet. Og ventet. Hele den lille gruppa av rastløse, muskuløse damer ventet på Mina. Toget kom. Jeg fikk konduktøren til å etterlyse Mina over høytaleren, men ingen Mina tøyt ut. Det var heller ingen telefon på Skøyen stasjon. Vi gikk mot Frognerparkern med ei ganske molefonken datter Nitter. Det var selvsagt flaut å gå sammen med gamle damer med sportstøy og joggesko.
Inn på bensinstasjonen og så var det å ringe hit og dit for å få tak i riktig telefonnummer, men opptatt. Og opptatt. Damene ventet utenfor. Vi gikk videre for å finne en telefon i Frognerparken. Damene satte seg på en benk og åpnet nistepakka. Vi telefonerte. Og hadde feil nummer. Og en full og utålmodig mann bak oss i køen. Nå ville datter Nitter hjem. Dette gadd hun ikke mer. Jeg skulle møte tante Kari under Sinnataggen og dit måtte vi gå for å holde avtalen vår. For et hell! Tante stod på plass. Hun hoppet og danset og var så blid. Nitter ville hjem. Nå!
– Det er nesten like kort vei ned til Nationaltheateret som til Skøyen, sa jeg, og klarte å lokke den levende sinnataggen fram til målstreken og første pulje. Der stod vi midt i heksegryta og så fikk vi vite av selveste Grete Waitz at vi var blant eliteklassen. Vi??!! Skrekk og gru! Vi kikket på hverandre. Skulle vi stikke av? Vi ble. Og startskuddet gikk.
– Løp litt da, ba jeg datter Nitter.
– Bare litt? Men nei. Med henda i lomma trasket hun av sted. I luntetempo. Med den lille, blå sekken på ryggen og et trassig, grønt blikk. Den kvikke tanta forsvant i det bølgende kvinnehavet etter at vi hadde avtalt å møtes under den store klokka på Bislett. Jeg jogget svært sakte ved siden av det spaserende barnet, og etter 50 minutter hadde vi tilbakelagt fem kilometer. Naturligvis var det ingen tante under den store bislettklokka, men armbåndsuret mitt viste snart tid for togavgang fra Nationaltheateret. Det toget skulle datter Nitter ta, dermed basta! Det var en ilter, liten sak jeg hadde ved siden av meg.
Å lete etter tante Kari var som å lete etter den berømmelige nåla i høystakken. En reklamecola og et par bananer rasket vi med oss, før vi fant strake veien til jernbanestasjonen. En Donald-Pocket rakk vi også å kjøpe før jeg vinket farvel til ei datter som endelig kunne kose seg, langt vekk fra moderlig opphav og hennes lettbeinte venner. Jeg skulle nemlig vente på resten av gjengen ved den morsomme fontena på Nationaltheateret. Vannet var skrudd av og fontena var gjerdet inn. Jeg kunne vel ikke ventet meg noe annet?
Så satt jeg der. På ei lita murblokk med gjerdet som ryggstøtte og ventet. Etter en time kom de: blide, varme og stolte med svære medaljer på brystet. Vi toget mot Aker brygge, mot kalde pils og varme pastaretter. Jeg lukket øyene, hørte på stemmesuset og kjente at sola varmet meg godt på ryggen.
Toget hjem ventet og jeg steg på. Så var det å finne et ledig sete, noe som ikke var lett. Ikke før hadde jeg funnet ett og slang meg nedpå, da det lød en maskulin røst over høytaleren:
– Grete Waitz-billetten gjelder ikke på dette Inter City-toget! Kvinner med joggesko må gå av.
Jeg skreik – inni meg. Beit tenna hardt i den blanke medaljen og beina på nakken. Bortover perrongen forsvant en rød og blå Grete Waitz-deltaker. Hun løp for livet og fra alle frustrasjonene. Fra alle mennene. Og har hun ikke sluttet å løpe, så løper hun vel ennå….
Publisert i Klassekampen.