Historietime på kirkegården

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Vi er ei gruppe på fem som har kjent hverandre siden vi gikk med hjemmestrikkede toppluer i barneskolen til vi løp ut av skolegården iført russelue. Ukentlig rusler vi skravlende langs veier og på mer eller mindre gjengrodde stier i barndommens rike. Når vi tar en hvilepause, enten for å få igjen pusten eller nyte utsikten, strømmer minnene på.

Enkelte ganger går vi innom kirkegården for å stelle besteforeldres eller foreldres graver, og der blir vi værende en stund: Her ligger andre familiemedlemmer, tidligere naboer og klassekameraten som omkom i ei trafikkulykke. Fem hoder tenker og husker bedre enn ett, og de bufaste har en bredere lokalhistorisk kunnskap enn utvandrerne. Nok en gang blir det mimrestund blant rette og skakke gravsteiner. Og tidsperspektivet spriker i begge retninger: – Jøss, er det så lenge siden han døde. – Det er jo ikke lenge siden hun døde. Trodde det var lenger siden, jeg.

Der er også gravstedet til skoletannlegen. Han som alle husker med sine svære hender og surrende bor. I de nyutklekkede, jomfruelige og hvite tennene ble det boret krater og fylt med svartstygt amalgam full av kvikksølv. Noen var så uheldige at de hadde over 30 hull på en gang, og da fikk tannlegen nok salt til maten. Tannlegene ble visst belønnet for hvert hull de fant på sin intense jakt i tanngarden. I dag er det mange som går med vulkantenner, og når tidens tann kommer, detter amalgamet ut og vulkanveggene sprekker og står for fall. Tanna kan få ny fyllingsmasse, porselenskrone eller settes på stift, trekkes eller gommen blir helt tannløs. Vi får blod på tann, der vi står og kikker ned på tannlegens gravsted. Og kjenner etter med tunga at alle tennene er på plass både i over- og undermunnen – og rusler raskt videre. Som liten hadde jeg lyst til å bli tannlege (og arkeolog), men lysten ble begravd av en eller annen grunn.

Vennskapets tre lar seg vanskelig rykke opp med rota, og vi er heldige som har solide røtter i hjembygda vår. Når praten går lett, kjenner vi sevja stige i den tjukke stammen og greinene våre, som tidvis har vært fra hverandre i perioder, blir igjen trukket mot det samme lyset og vever seg i hverandre med nytt, friskt bladverk. Selv om det er høst. Det er fantastisk å ha en slik lang historie sammen, noe vi er flinke til å minne hverandre på. Fortida gir oss mye, nåtida naturligvis og forhåpentligvis har vi også ei lang framtid sammen. Før munnen gaper over for mye, lukker jeg minneboka for denne gang.

Legg igjen en kommentar