Tekst og fot: Birgitte Simensen Berg
Hyttesenga på Hafjell skriker stygt da jeg legger meg oppi, og knirker og akker seg bare jeg rører en finger. Utenfor striregner det og vinden uler i tretoppene. Jeg ligger til lading – nærmest i høyspenn – og gruegleder meg til morgendagens Birkebeinerritt.
Vi venter i startområdet på Rena, skuddet går og vi heies fram og opp bakke etter bakke. Det er spennende å sykle på ukjente stier, og spenningen øker i takt med høydemeter på turen over fjellet.
Så kommer nedoverbakken med røtter, hull og store steiner: tennene klaprer, kjakene dirrer, hendene klamrer seg fast til styret og bremsene skriker. Jeg får knapt tid til en pust nederst i bakken før jeg er på full fart oppi gjørmebadet. Sykkelen og skoa synker godt nedi, ja, de blir nærmest gjørmefaste, og det sukker og skvulper. Gjørma pipler inn over alt og dekker legger, lår og hår.
Dette er for spesielt interesserte, tenker jeg.
Vel over hengemyra har jeg fått snabelsko, og da jeg drar dem av etter målpassering, viser det seg at søla ligger som tykke leirkaker under skoas gummitrekk. Jeg sykler videre med tunge sko og sølete sykkel, men fortsatt full av pågangsmot.
I tåke, regn og motvind går plutselig sykkelen ut i streik og setter seg på bakhjulet: den vil ikke ned i første gir. Det gjør motbakkene ekstra tunge, men jeg biter tennene sammen og tråkker ennå hardere på.
Sykkelservice og matstasjoner blir besøkt – én etter én – jeg kvikner til takket være bananer og styrkedrikk, men sykkelen er like vrang. Som trøst drar jeg fram knekkebrød i tusen biter og melkesjokolade strødd med sand. Det smaker knasende godt, og jeg tygger, spytter og sykler i vei.
Dette har sin sjarm, tenker jeg.
Sykkelens streikeiver er stor. Nå er det bremsenes tur. Bakbremsen virker ikke og det er så vidt jeg har forbrems. Å sykle i ukjente utforbakker uten bremser frister lite. På Sjusjøen får jeg hjelp av en unggutt, men det skal snart vise seg at han legger stein til byrden. Jeg setter utfor bakkene til Lillehammer og bremser forsiktig. Bakbremsen klapper igjen som ei klo rundt hjulet.
Er det mulig? tenker jeg.
Beina går som en tungdrevet hjulvisp i nedoverbakkene mens de andre suser lett forbi, og i oppoverbakkene står jeg bom fast. Det piper i bremser bak meg, og en mann klarer så vidt å stoppe. Jeg beklager og forteller at bakbremsen står på. – Det gikk jo bra, sier han, men tror sikkert det går trill rundt for meg.
Så sykler jeg sjarmøretappen inne på stadion og tilskuerne heier. Jeg smiler tilbake og sykler i sakte kino – og er verken kjapp eller kul.
Litt av en sjarmør, tenker jeg.
En forfulgt birkebeiner, som har trosset uvær og diverse farer over fjellet, rir i regnet med sølefregner i ansiktet. Og i mål kommer jeg med to hjul på sykkelen og uskadd hode og kropp.
Hva mer kan jeg ønske meg, tenker jeg?
Kanskje en varm dusj, tørre klær og et måltid uten sand?