Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Forventningsfulle lander vi på flyplassen i Budapest. Her skal vi feire bursdag og klare oss sjøl i tre dager, men når jeg spør om veien til ditt og datt får jeg en viss følelse av å ha havnet på feil klode: vi skjønner ikke et kvekk ungarsk og når vi snakker engelsk rister mange bare på hodet. Mange av de unge har dårlige engelskkunnskaper, ja, til og med politifolkene svarer med å løfte oppgitt på skuldrene.

Vi finner allikevel bussen med retning sentrum. Ved undergrunnsstasjonen stopper bussen og vi må gå under jorda. Trapper opp og trapper ned, tunneler og lange ganger i alle retninger. Vi dukker opp til jordas overflate igjen, og må bytte til gul trikk. Så spør vi en mann, som får seg en god latter. Snart ler de andre passasjerene og vi med, for vi kjører nemlig i feil retning. Av igjen og inn på riktig-retning-trikk. Vi kommer endelig til endestasjonen, har opptelling og ser at vi mangler ei med to kofferter. Leteaksjonen avblåses og utsettes, og vi begynner i stedet å gå bortover den lange og brede gata for å finne hotellet vårt.

I riktig retning
Vi går og går, og vonde sko blir enda vondere og koffertarmene blir lengre og lengre. Gata “vår” finner vi, og da faller motet enda et hakk. Sand og leire, steinhugging og banking, kompressorbor og stampemaskiner bråker og støver. Men koffertgjengen baner seg vei til hotell Fiesta, hvor den forsvunne dame, blid og fornøyd, sitter med en kald leskedrikk og venter på oss: Hun hadde nemlig fått en innfødt både til å vise vei og til å trille koffert.

Spente tropper vi opp på det historiske Gellertbadet – fem badenymfer med badetøy, badehette, badehåndkle, såpe og sjampo. Vi betaler og slipper inn i en fantastisk hall med mosaikkgulv, staslige søyler og smekre skulpturer. I døra står små og trinne damer og tar i mot støvete og slitne nordkvinner for å forvandle dem til avslappende, rene og velduftende skapninger. For her er det dampbad og badstue, svømmehall, boblebad og bassenger med kroppsvarmt vann.

Kroppens mekka
Det er underlig å være på et sted for første gang og ikke skjønne hva som sies og hva som skal skje – vi er både spente og småskremte, nakne og hjelpeløse. Vi får et laken, og ved hjelp av kroppspråk og mimikk blir vi bedt om å vente. Vi setter oss ned og ser åpenbaringer i Evas forskjellige draktstørrelser gå forbi. Ei med fettforkle vender rumpa til og tørker seg etter aller kunstens regler, mens vi teller mosaikkbitene i veggen. Så er det massasjetid, og vi blir hentet av hver vår mama mia med kraftige knafingrer og overarmer. Vi er fire nakne kvinner på hver vår seng med en lakensnipp mellom beina. Hver minste kroppsdel blir knadd og massert inn med olje. Massøsene skravler i vei, mens vi får full overhaling både på fram- og bakside. Og midt i kroppens Mekka er det ei som finner fram nistepakka og tygger i vei: Hud, hår, rumpe, lår, olje, klask, kna og salami på brødskiva – velbekomme.

Over stokk og stein så ekornene skvetter
Sightseeing hører med i en fremmed by. Store praktbygg med spir og kupler troner majestetiske både i åssiden og inne i byen. Arkitektur og utsmykkede husfasader imponerer, og vakker lyssetting gjør at vi kan glede oss over synet av slottet og parlamentsbygningen, millenniumsmonumentet og operaen, Stefan-basilikaen og Fiskebastionen også på kveldstid. Natt blir til dag, og vi leier firdem og sykler rundt i Margaret-parken, hvor Donau flyter grå og stille på begge sider av øya.

Vi ler og koser oss, svinger på rattet, drar i bremsen og varsler med sykkelbjella. Vi triller over stokk og stein så ekornene skvetter, skramler forbi fargerike blomster og trær, og svinger forbi dyreparken med langbente og langnebbete fugler. Og kommer tilbake til utgangspunktet med den fantastiske fontenen med timeters høye vannsøyler. Vi setter firehjulingen på plass, og hopper på trikken igjen.

I feil retning med flagget til topps
Nye områder skal utforskes. Øst, vest, nord og sør. Kartet er fast følgesvenn, men kompasset mangler. Vi har kjørt feil før og gjør det igjen.

– Ta buss nummer fem, så kommer dere frem, sier en hyggelig, ung dame. Den blå bussen kommer og vi finner vår plass. Vi kjører opp og ned på ukjente veier, så vi tar fram kartet og spør en medpassasjerer om hvor i verden vi er. Han leter og leter, og så peker han på et punkt på utsiden av kartet.

– Bli bare sittende. Bussen går tilbake samme vei som dere kom. Vi tar utflukten med et smil og busser så inn i kartet igjen, og snart er vi ved frihetsbrua, som de store granittløvene vokter. Brua er dekorert med flagg i rødt, hvitt og grønt i anledning nasjonaldagen 23. oktober. I det flagget går til topps tidlig lørdag morgen, takker vi for oss og flyr avsted – mot nord – i riktig retning denne gang.

 

 

Birgitte Simensen Berg, Thornegata 15, 3015 Drammen (27.10.04)