Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Hun hadde feiret sitt runde år i varme kilder på Island. Blitt ren, varm og massert i oransje badehette. Vi unte henne så vel et øyopphold med mange fantastiske minner, dager som ikke kommer i reprise og som hun nå gjemmer som en skatt i hode og album. Men vi unte henne så mye mer. Et samvær med oss, to gamle skolevenninner, måtte jo stå på ønskelista. Vårt mål var at etterpålaget også skulle sette sine spor i hjernebarken, både hos jubilanten og hos oss.
Det er siste fredag i mars med sol på blå himmel. Været er perfekt, og vi reiser innover til hovedstaden lyse til sinns. Skøyen stasjon er første post på programmet, men en telefon varsler oss at noen geistlige er skyld i en drøy halvtimes forsinkelse. Den skuffelsen drukner vi førstankommende i en cappuccino på nærmeste kaffebar. Med søt smak i munnen plukker vi opp vår forsinkede venninne, som står og venter i solbrisen på stasjonen. Så lar vi oss kjøre av sjåføren, som vet hva vi har i vente.
Bilen parkeres og vi rusler inn på Bygdøy Folkemuseum. Vi følger – kaklende og forventningsfulle – som ivrige kyllinger etter hønemor til en bygård: inn ei dør, opp ei trapp og inn på en knøttliten hybel med isoporisolert vindu med utskåret tittehull. Der står det helt tilfeldig og midt i blinken for oss: ett bord og tre stoler. Opp av sekken trylles det nå fram stettglass, rødvin av italiensk merke, samt potetgull og peanøtter av amerikansk merke.
Vi føler oss hjemme, og hybelminnene blir flere og flere etter hvert som flaska blir tommere og tommere. Og vi yngre og yngre. Latter og stemmesurr lokker til seg turister, som stikker hodene forsiktig inn. Ja, museum i dag er ikke slik de en gang var. Her ser de fortidsstudenter, som feirer at eksamen er over – in live. Yes. Exceptional. The chance of a lifetime. Det er sikkert ikke hver dag turistene får tilbud om gratis potetgull heller.
Vi legger fortida bak oss, og biler inn i framtida – til sentrum. Vi har flere gjøremål på timeplanen.Nå er det tid for gaveinnkjøp. Vi har penger og jubilanten vet forhåpentligvis hva hun ønsker seg. Noe som viser seg å holde stikk. Men først er det en annen butikk som må besiktiges. En skobutikk, hvor det også henger klær som frister. Personlig visste jeg ikke at det var mulig å ha det så gøy i en skobutikk. Butikkdama er med på notene, og hun klarer med letthet å selge ei jakke, som er litt for trang. Men ifølge en gammel håndballspiller fra samme by, som plutselig dukker opp bak ei skohylle, er det aldri behov for å kneppe igjen. Og det har hun vel rett i. Vi ramler ut med latter, ståk og plastpose med jakke i, og veiver nesten ned et skostativ som står ved inngangsdøra. Det setter vi pent på plass, og vandrer lystig videre til gavebutikken vegg i vegg.
Bursdagsbarnet peker og får det hun peker på: Et vakkert serveringsbrett i bøk, som skal bære både gode minner og gode varer. Så er mottakeren fornøyd, og da er også giverne fornøyde. Men det er noen andre som ikke er helt fornøyde. Magene våre. Vi er sultne.Kjente og kjære damer går på Theatercafeen. Akkurat midt i blinken for oss. Og for Mikael Wiehe. Kjent og kjær svensk visesanger. Han slapper av med sen lunsj etter gårsdagens hektisk spillekveld: først i Drammen og så helikopterskyss for å rekke konserten i Horten samme kveld. Jeg rekvirerer penn og papir fra venninnens veske: autograf skal skrives. Og Wiehe er blid og opplagt: han fører den lånte pennen over den lille papirlappen. Jeg takker for fin konsert kvelden før, og han forteller om den spesielle opplevelsen – å skape ro inne i seg, samtidig som han måtte dempe tidspresset og tanken på å rekke neste konsert. Jeg føler med ham der jeg står, og forsikrer ham om at han virket svært så rolig og tilstedeværende under konserten i Drammens Teater. Og at kritikken var kjempebra i dagens lokalavis. Så takker jeg og rusler tilbake til de feststemte kvinnene.
Mine venninners kunnskap om visesangeren er svært mangelfulle, så jeg prøver å nynne én av hans kjente viser – Titanic (andraklasspassagerarens sista sång) fra 1978 – uten å lykkes helt. Som sendt fra himmelen kommer Wiehes pianist forbi, og jeg napper ham forsiktig i jakka og spør om han kan synge denne spesielle sangen for oss. Noe han gjør med glans. Venninnene nikker – hhmm, jo, kanskje husker de den. Vi takker og pianisten avslutter minikonserten med et vennlig bukk.
Mat og drikke kommer som bestilt, og vi klarer fint å gjøre minst tre ting samtidig: spise, drikke og prate. Og vi ler og ler. Spesielt jubilanten. Vips, så dukker det opp enda ei venninne. Og da slår latteren i taket, og får servitørene til å kikke med store, forskremte øyne. Til alt hell for dem og etablissementet er bordet vårt bortbestilt til klokka 18.00. Vi forlater åstedet med smil og stil. Forsamlingen deles i to. To gjør vendereis og setter seg i bilen, mens to setter seg i baren. Ei av dem som dingler med beina er jubilanten. Og har hun ikke falt av stolen, så sitter hun vel der ennå. Snipp-snapp-snute, så har vi vært med på å legge enda ett år til hennes alder.