Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Hårmanken titter så vidt over den tynne lettveggen som er satt opp som en lav mur. Så forsvinner hårtusten, for så å dukke opp til overflaten igjen. Hun hvisker inn i mobiltelefonen, som hun holder tett inntil øret. Det er viktig å være så stille som mulig, så hun ikke forstyrrer kollegene som sitter tett på henne. Hun føler seg fra tid til annen som ei bie i en kube med celleinndeling. Ei av mange flittige bier, som bidrar til den lave summingen i kontorlandskapet.

Hver og én har sin rolle og sin plass i landskapet. De dukker ned om morgen – titter opp og inntar et måltid midt på dagen – og dukker så ned igjen i dypet, hvor de gjør sin innsats foran PC-en eller over papirbunken. Strømmen av arbeidsoppgaver stopper aldri. E-postkassa fylles opp dagen lang, den er størst og raskest. Postkassa på husveggen hjemme får heldigvis bare påfyll én gang om dagen. Ja, hun er så effektiv og produktiv at hodet henger som en vissen blomst på slutten av arbeidsdagen. Hun får sjelden sollys og frisk luft på dagtid, da cellekontoret hennes er plassert lengst inne i lokalet. Så når nesa vender hjemover blir skrittene etter hvert lengre og raskere, summingen i hodet forsvinner og hodet retter seg sakte opp igjen.

Dagen etter finner hun igjen sin plass i bikuben, og arbeidet går sin vante gang. Men hva skjer? Et par av kollegene har forlatt sine faste plasser og sitter på møterommet. De diskuterer ivrig. Noe er på gang? Men hva? Hun titter over kanten, og glemmer for en stakket stund tallene som ligger trygt plassert på skjermen. Alt er så synlig når man sitter i et åpent landskap. Det er lett å se hvem som er med i det gode selskap og hvem som ikke blir invitert inn i varmen.

– Æsj, det er sikkert ikke noe spennende, trøster hun seg med, og fortsetter å plassere tallene i riktige rubrikker.

– Hei, har du lyst på en kopp kaffe? Han sitter på huk ved siden av kontorstolen hennes med et spørrende blikk. Hun skvetter og nikker. De rusler til kjøkkenkroken, finner fram kopper som fylles med kaffe. Så forsvinner de inn på stillerommet. Her kan de endelig heve stemmen og det er befriende.

– Det er merkelig, sier han, og legger til:

– Det er jo slik at et åpent landskap skal invitere til samhandling og åpenhet, men ofte skjer det motsatte. Vi lever i en mer lukket tilværelse her enn på et eget kontor. Og telefonen vår må settes i stillemodus og det samme må vi. Tror aldri jeg har vært så lite sosial før, sier han og tar en slurk av kaffen.

Hun nikker. Så åpner hun munnen og lar seg flyte med i strømmen av beklagelser:

– Ja, jeg føler meg mange ganger utenfor når jeg er innenfor. Dessuten savner jeg dagslyset så veldig, og utsikten fra mitt gamle kontor. Utenfor der vokser det et lønnetre, som gledet meg året rundt med fargerike blader eller snødekte greiner. Nå ser jeg bare inn i en skjerm og på en hvit vegg. Hva slags landskap er det? Uten utsyn blir det lite vidsyn, og det er lite inspirerende og oppkvikkende.

– Jeg savner en sjokoladebit til kaffen. Kunne trenge en søt oppmuntring akkurat nå, sier han.

– Ja, hvor skal innestengte bier suge nektar fra? Hun setter fra seg koppen og gir kollegaen en lett dult på armen:

– La oss gjøre noe som skaper liv i det åpne landskapet!

Hun bobler plutselig over, som om hun hadde drukket bruspulver.

– Vi river ned veggene. Jeg stikker ut og bestiller blomster, planter og høye trær. Ei stuelønn vil jeg ha. Er det ikke et landskap det er snakk om? Vi tar dem på ordet, sier hun og reiser seg raskt opp.

– Er du vill?

– Ja, vill og snill.

– Vi kan ikke gjøre det.

– Yes, we can! Jeg kan i alle fall! roper hun og åpner døra.

Han hører raske vingeslag. Så er hun borte.