Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Soloppgang over snøhavet i Drammensmarka.

Jeg vender byen ryggen. Nå beveger jeg meg inn i en helt annen verden – en verden fylt med stillhet og snø. Ren, hvit snø skaper nervepirrende vibrasjoner.

Det første jeg gjør er å sende en takknemlig tanke til løypemannskapet, som lager disse glimrende skisporene. Det er bare å sette skiene oppi og gli sakte eller hurtig framover – ja, plutselig går livet på skinner. Vakkert er det uansett om man går på dagtid eller kveldstid. Sola eller lampelyset får det til å glitre i utallige snøkrystaller – hver og en er helt unik som oss mennesker.

Skispor ved Skimten.

Jo senere kveldsturen går, dess færre skiløpere, mens i helga treffer man gjerne på kjentfolk bak neste sving. En skitur, kort eller lang, er oppkvikkende og sunt for sinn og kropp. En kontrast til trærne som henger med skuldrene tunge av snø og ser litt deprimerte ut. De kommer ikke av flekken. Dømt til en rotfast tilværelse. En stillstand og en skjebne som jeg registrerer med et lite skuldertrekk, der jeg staker meg forbi. Trøsten er at de fryser nok ikke, der de står skulder ved skulder iført sine hvite vinterkapper. Så rister et par greiner av seg snøen og legger den som et lett melisdryss over meg.

Går det an å bli søtere på ski?

Én, to og tre tanker kommer også dalende. De fleste av trærne har vel ikke annet mål her i livet enn å vokse til himmels. Mens andre vier seg ut i bredden etter hvert som årene går. Noen er frodige, mens andre forblir en pjuskete busk. Nå står de i all sin naturlige prakt som en tett og beskyttende hekk mot det litt skumle mørket innenfor lysløypa. Og her kommer jeg, tjo hei, hvor det går. Jeg lar det stå til i utforbakken og kjenner vinden ruske meg vennlig og litt lystig i luggen.

Snø og stillhet ved Skimten.

Andre ganger er det tunge støvler og kortere ski på beina, der jeg lar meg heise opp i sittende stilling til skogbrynet. Og så setter jeg utfor, lager fine sikksakkmønstre og er nede før jeg får tenkt meg om. Til topps igjen, og der har jeg et fint utsyn over byen som ligger langt der nede som et blinkende lyshav. Så vender skiene nedover igjen, og landskapet fyker forbi som en fortfilm. Hele tida må man ha blikket framover samtidig som øynene i nakken brukes flittig. For både titt og ofte kommer fryktløse smårollinger susende bakfra. Utrolig hvilken kanonfart de får med sine korte kropper og skistumper.

Og sola går sin gang…

Vel ute og vel nede er jeg jublende glad. Glad for at jeg krøyp ut av godstolens lune favntak, glad for at jeg kom over den berømte dørstokkmila og glad for at jeg fant veien til skogens fantastiske snørike. Jeg løfter stavene i seiersrus og roper et ellevilt JÆ! så høyt at jeg håper ingen hører meg.

Publisert i Drammens Tidende.