Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Jeg ombestemmer meg. Der og da. Hadde tenkt å sykle rett  hjem. På asfalt. Under lampelysene.

Stjernene og månen er gjemt bak en mørk, regntung kveldshimmel. Og sykkellykten virker ikke. Men jeg har refleksvesten på.

Nedi bakken svinger jeg raskt av fra den trygge og kjente asfaltveien. Inn på en skogsvei. Det er bekmørkt.

Jeg skimter skogsveien foran meg. Den er litt lysere enn skogen rundt, og jeg vet at den går ganske rett fram. Men hvor er den lille stien som jeg skal følge for å komme ned til boligområdet?

Den skal ligge til høyre, rett før en bakke. Dette er jo ganske spennende. Og litt skummelt. Det er helt stille i skogen, men jeg føler at det er noen dyr som følger med på min sykkeltur i mørket.

Ei lysere stripe skimtes på høyre side, og jeg er ganske glad da jeg skjønner det er stien. Nå går jeg av sykkelen. Tør ikke noe annet, da stien er smal og sølete. Sykkel og jeg blir et tett tospann, og beina føler seg fram – skritt for skritt.

Jeg forsvinner i mørket. Skummelt, skremmende, spennende på en sølete sti. En smule stolthet kjenner jeg også på. Der jeg følger en lys stripe i det mørke landskapet.

Da jeg kommer fra til sivilisasjonen, hvor husene ligger på stedet hvil med lys i vinduene, føler jeg det som en liten seier:

Ja, jeg klarte det. Å finne fram på en ganske ukjent sti. I stummende mørke. Jeg som er en smule mørkeredd.

Det kjennes ganske fint å gjøre noe jeg ikke trodde jeg kunne gjøre. Bare kaste seg uti det.

Som å stupe fra femmeter’n eller hoppe i fallskjerm. Det skal jeg i alle fall ikke gjøre!

Eller skal jeg kanskje det?