Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Det var en gang en oldemor og en oldefar som ville til skogs en dag fordi det var slikt et vakkert vær.

Oldefar med sekk på ryggen, gikk først. Oldemor et par skritt etter. Langs stien de fulgte blinket det i små snøkrystaller og gråspurven kvitret i tretoppene, riktig idyllisk.

Oldemor og oldefar koste seg der de gikk. Og i ryggsekken hadde de brødskiver med geitost på og rykende varm kaffe på termosen. Kunne to pensjonister ha det bedre?

Skogens stillhet ble plutselig brutt av en gneldrende mannsstemme:

– Se og kom dere der ut av løypa!

Oldemor og oldefar skvatt til. Foran dem stod en herremann iført en treningshabitt i rødt, hvitt og blått. Heia Norge! Og på noen syltynne langrennsski stod to energiske treningsnarkomane med den olympiske gullmedalje lysende i pupillene. Unna vei, her kommer vi!

Oldemor, som vanligvis er ei munnrapp dame, ble stum. Oldefar derimot så ned på skispora de nettopp hadde vandret fredelig på:

– Det ble ikke noen merker etter beina våre, sa han.

Det at de lagde  hull i løypa til de treningsglade var ikke tilfelle. Det kan nemlig umulig bli fotavtrykk, da snøen er så hardpakka som den er nå om dagen.

Oldemor og oldefar snudde. De var ergerlige begge to, og kaffen og smørbrødet ble fortært hjemme på kjøkkenbordet. Tenk at du to gamle mennesker som har gått på skauen i all sin tid, skal bli jagd derfor fordi de ikke har ski på beina.

Snipp, snapp, snute, så var denne sanne historien ute.

Publisert i Drammens Tidende.