Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
St. Hallvard og båten hans er fylt med snø, som resten av Bragernes torg.
Den har blitt så tynn. Og tynnere og tynnere blir kalenderen vår for hver desemberdag som går. Lommeboka lider også samme skjebne, da sedlene flagrer ut og inn og fram og tilbake som hvileløse sommerfugler en vakker vårdag. Ei lommebok er tydeligvis ikke noe blivende sted for pengesedler i disse tider. Butikkenes julesanger legger seg som et lunt toneteppe over fulle butikkhyller, og det synges forførerisk inn i øret: Kryp inn i min butikk, lett din lommebok og gå ut igjen med poser fulle av julegaver til glede for små og store.
Slank – slankere – slankest.
Tykk – tykkere – tykkest.
Vi mennesker derimot får en beklemmende følelse av å bli tykkere og tykkere i denne søte juletid. Vi setter oss og der blir vi sittende som gjest i det ene julebordet etter det andre: festlighetene står i kø og banker på, og kveld etter kveld er krysset opptatt i kalenderen. Et sosialt liv som både er morsomt og slitsomt i skjønn forening, for en skal bra kondisjon for å holde tritt både med sene nattetimer og ekstra kaloriinntak. Man kan bli tung både til sinns og i kroppen av mindre.
Desemberdagene sprinter av sted, og vi prøver å henge med. Vi har ikke tid for vi må finne både det ene og det andre. Hvor er adventsstaken og de fire lysene? Når skal julegardinene henges opp og når skal det bakes? Så skal julekortene skrives, og de fleste blir glade over å lese noen flere setninger enn god jul og godt nytt år.
Bladene er borte for nå har snøen overtatt plassen på greinene.
Desembersnøen kommer og går. Men endelig blir den liggende. Åssidene er vakre med sin snøprakt og får hele landskapet til å lyse opp – også på kvelds- og nattestid. Ungene er de første som tar i bruk snøen, og utenfor enkelte hus er det kommet en stram eller skjev snømann som vaktpost ved inngangsdøra. De minste av oss mener at snøen er kommet for å brukes – den skal ikke bare ligge til pynt eller besvær.
Desember er full av forventning og venting. Så endelig eller plutselig er dagen der. Når vi sitter rundt bordet klokka 12.00 julaften og spiser mølje, ja, da er det jul. Så går det slag i slag. Jula ringes inn. Sølvguttene synger på TV. Middag klokka 18.00 med ribbe, medisterkake og –pølse i selskap med sur- og rødkål, og riskrem med mandel i til dessert. Hvem blir den heldige vinneren av marsipangrisen i år, mon tro? Så er det kaffe og kaker mens pakkene deles ut og åpnes. Så senker freden seg over hus og grend.
Julehelg blir nyttårshelg. Året er i ferd med å ebbe ut med all sin ettertanke. Hva har vi oppnådd og hva har vi i vente?
Klokka slår 24.00. Klokka blir 00.01. Vi river av det siste kalenderbladet. Rakettene skytes i været og deres fargespill og blinkende smell utkonkurrerer i noen minutter himmelens stillfarende stjerner.
Et nytt år! Vi rusler inn i varmen og henger opp en splitter ny og tykk kalender med 365 ubrukte blader. Så er det bare å starte forfra igjen – med å rive av ett og ett nytt kalenderblad for hver dag. Hva vil disse dagene bringe, mon tro?