Tekst: Birgitte Simensen Berg

Hver onsdag kveld fra klokka 21.00-22.00 trener jeg – og mange andre – i Drammenshallen. Denne onsdagen hadde jeg vært på foreldremøte på skolen, og var seint ute til treninga. Hjem å skifte i en fei, og slengte meg på sykkelen. Jeg suste gjennom byen, og hadde litt for god fart over en kantstein, slik at håndballen i kurven foran på styret, spratt ut. Den hoppet bortover – glad og fornøyd – med sykkelen og meg etter. Den ble innhentet og puttet tilbake i kurven, og resten av turen holdt den seg på plass.

Treningen ble gjennomført uten skader av noe slag, og med ballen under armen bar det ut til den ventende sykkelen. Men hvor var sykkelnøkkelen? Alle lommer ble gjennomsøkt tre ganger, uten resultat. Akkurat – nøkkelen lå jo i jakka, som hang hjemme.

To muligheter: enten gå/jogge hjem og hente nøkkelen, eller ta sykkelen «under armen». Som den optimist jeg er (i hvert fall noen ganger) valgte jeg alternativ to. Og så «bar» det, bokstavelig talt, i vei.

Armene ble lengre og lengre i takt med optimismen som ble mindre og mindre. Ved «Kings» var jeg så heldig å få litt bærehjelp fram til bybroa. Men så var jeg overlatt til meg selv igjen, og bybroa lå foran meg. Halvveis på broa kjørte politiets hvite, store bil forbi. Ned ved drosjene snudde de og kom tilbake, og svingte opp på fortauet foran meg. Og ut hoppet en mann, en politimann, selvfølgelig.

–  Vi går ut i fra at du har glemt nøkkelen, sa han.

– Ja, svarte jeg (Hva mer kan en sykkelbærer si?)

Og hjem ville de kjøre både sykkelen og meg. Det var litt for liten plass til en damesykkelen i bilen, men vi fikk plassert oss til slutt, både sykkelen og jeg. Servicen var på topp, helt fram til trappen ble vi kjørt. Jeg takket så pent jeg kunne for kjøreturen, og tenkte i mitt slitne sinn at nå har jeg prøvd å sitte i en politibil også. Ja, ingenting skal som sagt være uprøvd, selv ikke i regnvær.

Publisert i Drammens Tidende.