Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

En flokk på to  hjul. To og to ved siden av eller én og én etter hverandre – på en vei som lager mørke renner i det grønne landskapet. Snorrette og på rekke og rad står kvinnehøye vinranker så langt øyet kan se, og langt der framme klorer en jordfarget landsby seg fast i åshellinga. Små hus med steinfasader er pyntet med lavendelblå vindusskodder og klatrende eføy, som svinger seg oppover og strekker seg ivrig etter lyset. Ved døra, som står litt på klem, er det store krukker med røde og gule blomster. Sitt ned og  hvil en stund, sier trappa mildt og gjestfritt, og gjør plass på øverste trinn.

Vi sykler forbi eller vi stopper opp. Og går på drueslang. Vinduer i blått og grønt smaker søtt og saftig, og ser utrolig delikate ut med morgendugg på. Vi føler oss litt smårampete når fristelsen tar overhånd og fingrene kjapt kniper av en stilk eller to. Vi smatter, smaker og lukter på druer omskapt til hvit-, rosé- eller rødvin.

Ekstra moro er det å stoppe opp på vingården til Michel. En blid, liten kar, som viser oss moderne gjøringstanker og gamle eiketønner fulle av edle dråper, mens vi hører vinkorkene smelle i bakgrunnen. Med ei svart plastbøtte og ei druesaks er vi klare til innhøsting, noe Michel godt kunne tenke seg: Han har nemlig store vansker med å få tak i nok plukkere. Vi lar oss ikke verve denne gangen, skjønt det frister litt. Etter omvisninga må vi naturligvis smake på produktet, som snart viser sin påvirkningskraft: vi er nemlig ekstra blide og lattermilde når vi igjen setter oss på sykkelsetet. Vi klarer svingen og havner på et museum fylt med korketrekkere, et redskap som tydeligvis har fått fantasien til å spinne hos flere oppfinnere opp gjennom tidene.

Sykkelhjulene går rundt og rundt nesten av seg sjøl, og fører oss til Celines lunsjbord dekket på under oliventreet: synet får tennene til å løpe i vin med fast følge av oster, pølser, patéer, salater, yoghurt, brød – ja, til og med forskjellige desserter pryder den rutete duken. Maten forsvinner som dugg for sola, som henger over oss varm, blid og rundt.

Bon appétit. Merci beaucoup.

Selv om syklende friluftsfolk spiser utrolig godt, kan vi nok ikke måle oss med paven og hans menn i Avignon. På kjøkkenet i pavepalasset, som Innocens VI bygde i 1350-årene, kunne de steke hele seks okser samtidig, og den liflige lukta forsvant opp i ei 28 meters høy pipe. Noen ganger ble kirkens menn servert 47 retter i løpet av ett måltid, som kunne vare i flere dager. Sjonglører og diktopplesere prøvde å overdøve de matglades smatting og skåling: For det var heller ikke få liter vin som forsvant ned i de tørste gapa og i de sultne vommene. Pavene holdt kjempehus i Avignon i knapt 100 år, og likte ikke nypaven, forgjengerens eksteriør- eller interiørsmak, så lot han verket være ufullendt eller malte over det «gamle» – med god samvittighet og med guds velsignelse. Paven ville naturligvis også sette sitt eget særpreg på palasset, og et tårn her og en stor sal der ble satt opp. I dag hviler det en egen ro over pavepalasset, som maria-skikkelsen passer på i sin nyrestaurerte glans av bladgull.

Frankrike er et land med mange spisesteder. Etter dusj og klesskift er det tid for sein middag som inntas ute på fortauet med et pulserende natteliv, som vi skjærer opp i passelige biter med kniv og gaffel. Man vender seg til det meste, selv gående tilskuere nesten opp i matfatet.

Så gjespes det, og vi finner – uten kart og utførlig beskrivelse – lett veien til hotellsengas laken og pledd. Men først må vi ta en ekstra kikk på syklene, som står nede i bakgården og venter på en ny dag med flere trillende opplevelser på den franske landsbygda.

Publisert i Drammens Tidende og Klassekampen.