Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Haukåsbakken er et eldorado med en fantastisk utsikt over Drammen.

Vi reiser fra våren og opp til vinteren i løpet av noen få minutter. I byen er det bare fortau og gater, men i Haukåsbakken ligger snøen fremdeles hvit og kald. Det er siste treningskveld, og det er tid for å si takk for denne gang.

Vi klarer å fange t-kroken denne gangen også, og med et seierssmil lar vi heisen føre oss opp mot stjernehimmelen. Vinden suser i tretoppene, og vi drar lua lenger ned i panna. Så sklir vi elegante av kroken på toppen av bakken, og mister nesten pusten når vi skuer ut over den glitrende lysbyen som ligger langt der nede. Det er så utrolig vakkert. Tenk og ha en slik utsikt fra stuevinduet?

Byen glitrer langt der nede. Lys blir som diamanter.

Men vi er ikke kommet for å kikke på verken stjerner eller neonlys. Vi skal jo – med tunge ski og støvler på beina – ned brattbakken, som ikke er vannrett som et stuegulv, men heller lik en vindskjev vegg. Oppover ryggraden kommer det snikende en litt rar følelse: En gruerglederfølelse. Plutselig skjønner jeg godt katta der den sitter i tretoppen. Det gikk så utrolig greit å klatre oppover, men nå når jeg vender snuta eller nesa nedover, ja, da ser det så forferdelig bratt og skummelt ut. For syns skyld kan jeg heller ikke ringe brannfolka og be dem hente meg ned med den høyeste stigebilen…

– Vær litt tøffere nå, bøy knærne mer og legg tyngden på ytterskia, sier trener Knut, den eneste mannen i bakken.

Så er det bare å bite tenna sammen og ikke lukke øynene, og la det stå til. Og ned kommer vi, selv om vi ikke er så tøffe, om beina er stive som stokker og tyngden ligger godt bakover.

Så står vi plutselig på toppen av bakken igjen, og byen ligger fremdeles der nede og lokker med sine blinkende lysøyne. Så ser jeg det plutselig for meg. En skrekkscene utspiller seg utrolig levende og realistisk på netthinna i mitt indre øye: Jeg farer nedover bakken i rakettfart, og klarer verken å svinge eller bremse skiene, som plutselig lever sitt eget liv. Jeg hopper over sikkerhetsnettet nederst i bakken, og raser forbi klubbhuset og heisbua. Trond i bua kikker måpende på det blå og grå skitrollet som farer forbi som ei kule og renner ned mellom husrekkene, som klorer seg fast i skråningen opp mot Haukås. Jeg raser videre nedover: gjennom eplehager, under tørkestativ, over tredje og fjerde trappetrinn, inn og ut av ettpartre garasjer og carporter, hvor jeg riper opp en liten Peugot og en stor Mercedes. Jeg ser ut som et fugleskremsel, der jeg veiver desperat med stavarmer og skibein, og først nede i rundkjøringa på Strømsø stopper jeg opp. Utslitt og andpusten, men utrolig nok like hel.

– Det gikk jo bra, men vær enda tøffere. Bøy deg framover og gi alt du har, sier Knut. Og som verdens mest lærevillige skielev gjør jeg som han sier. Til punkt og prikke. Og kommer ned og roper opp til Trond:

– Dette var moro! Kan jeg få en tur til før du stopper heisen?

Trond nikker. Én tur til, men så er det slutt. For i år.

Publisert i Klassekampen.