Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Ei hawaiirose under et sykkelsete – en turopplevelse.
Noen ganger detter ting rett i fanget på en – ikke bare ting, men også mennesker. Plutselig er de bare der og gjør livet annerledes, morsomt og spennende.
Det er sommer i januar. Til glede for hørsel og syn: palmesus og markblomster i alle regnbuens farger. For kropp: nakne armer og bein, og lette bomullsklær. Og for sjel: det er godt å være til. Ha ferie. Å rusle langs gatene i San Diego, USA, hvor hele dagen er min og ingen andres. Så detter det plutselig i fanget: invitasjon til å være med.
– Vi er en gjeng damer, sa Marion fra Newcastle, – bli med oss! Vi har det så gøy sammen! Og så ble jeg med, og angret ikke et sekund.
– Come on guys, sa de amerikanske damene med åpne armer og vennlige smil, og stilte sine biler til rådighet. Philippa hadde en stor van med sju seter, skreddersydd for sju damer i sin beste alder med kjøpeiver og velbrukte kredittkort. Så dro vi – etter en felles frokost ved hotellets runde bord – på tur. Damene hoppet i setene av iver: De gledet seg så til å rusle rundt i diverse butikker fulle av klær og lokaler fulle av kunst. Ett sted hadde ei av damene rukket å kjøpe kunst for 32.000 kroner før inngangsdøra lukket seg bak oss andre.
– And don’t say anything to Jim, formante hun, og trakk plastikkortet lekende lett gjennom maskinen. Ja, ja, tenkte jeg: Mannen Jim merker vel ikke at det forsvinner 30.000 kroner ut av kontoen. Det er vel bare en dråpe i det store pengehavet.
– Jeg spanderer lunsj på dere alle sammen, sa Myrna generøst og inviterte the guys til et fasjonabelt spisested med en dyprød Rolls Royce parkert foran inngangen. Stedet hadde toalett med prismekroner, fløyelstapet, sjalusidører og skinnende kraner over en blank vask. Fra balkongen kunne man skue utover palmetrær og et hav som gikk i ett med himmelen. Hvit- og rødvin ble skjenket i av en alltid oppmerksom kelner, og varmrett med dessert og kaffe ble bestilt, spist og drukket av oss alle sammen, og betalt av én, nemlig Myrna. Vi takket pent for den gode lunsjen, og satte oss inn i vanen igjen med de sotete vinduene. Luksusdyrene skulle ut på nye eventyr.
– I morgen drar vi til Mexico. Ta med pass, fikk jeg beskjed om. Med pass og solbriller var jeg klar for den meksikanske utflukten sammen med the guys. Grensa ble passert, og vi var på varm og tørr jord. Bilen stanset ved en stille gate, og kredittkortet hoppet av virketrang i veska til de kjøpelystne kvinnene. Inn og ut av butikker, plastposene bulte, og store metallspeil formet som stjerner og vindusruter var populære. Med lange armer som apekatter dro man ned fra fyller og bord pyntegjenstander både til hjem og kropp, og stuet alt bak i bilen.
Sultne ble handlekraftige kvinner, og all den fysiske aktiviteten fikk magene til å skrike etter føde. Et kolossalt spisested i hvit murpuss skinte i sola og klorte seg fast til klippeveggen. Bølgene slo kaldt vann oppover den steinharde veggen, men klarte ikke å få tak i oss. Med havet som et bølgende gulv under føttene våre ble det naturligvis bestilt sjømat, og margeritas med salt rundt glasskanten. Gitarspill og sørgelige kjærlighetssanger akkompagnerte gaffel- og knivklirring. Vi nøt hummeren, solstrålene og bølgeskvulpet. Da vi gikk plystret kelnerne etter oss, uvisst av hvilken grunn.
Fløyelsdagene fór avgårde, og avreisedagen var kommet. Men en siste luksusopplevelse måtte vi få med oss, før vi lettet fra amerikansk jord. Judy og Paul fra Texas åpnet bildørene i sin leide, hvite bil og så satte vi kursen mot Hotel Del Coronado, hvor filmen «Some like it hot» med Marilyn Monroe var innspilt. Det er et kjempehotell i tre med flere tårn – et hvitmalt slott omkranset av store sandstrender, hav og himmel. Her satte vi oss under en stor, grønn parasoll og spiste en kombinert frokost og lunsj. Så tikket klokka ekstra høyt, og det var på tide å komme seg til flyplassen.
Så svevde vi mot himmelen mens vi kikket ned på San Diego, og lukket minneboka: For snipp-snapp-snute – så var eventyret for luksusdyret ute.
Publisert i Klassekampen.