Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Hvem har sittet i disse stolene og hvem skal sitte i dem?

Du og jeg og alle de andre rusler langs livets landevei, hvor starten er vuggen og målet er graven. På denne veien går vi – dag etter dag, uker etter uker, år etter år. Langs veien er det mennesker, det er steder, det er små hus og store bygninger. Noen ganger rusler vi bare forbi, sier hei og ha det, mens andre ganger stopper vi litt eller blir værende en stund. Det er alltid spennende å se hva som dukker opp bak neste sving – vi er hele tida underveis fra noe eller noen mot noen  eller noe.

Våre møter med mennesker kan gi oss glede, likegyldighet eller sorg. Livets paradoks er at gleden ofte varer så kort, mens sorgen varer så lenge. Folk kan gi oss ros og oppmuntrende ord, som varmer der og da, eller de kan kritisere oss og bryte oss ned med ord, som gir oss blødende sår – et sår som det noen ganger setter seg verk i og som bruker lang tid på å gro. Hvorfor er det slik at det positive ofte er en sart, vakker og kortvarig plante, mens den negative planten er robust, uskjønn har lang levetid? Hva kan vi gjødsle og vanne med for å dyrke og beholde flest mulig av gledesplantene?

– De er jo så velduftende og vakre å skue, der vi rusler langs livets landevei.

Lille My

Publisert i Drammens Tidende.