Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Et sted her nede. I denne byen. Ligger min balkong.

Har du et fristed? Ikke det?! Da bør du skaffe deg ett. Smutthulet behøver slett ikke være stort, men det bør være plass til en stol der og kanskje litt til – armslag er viktig for å kunne puste fritt. Sjø har jeg ett av mine smutthull ute – hvor det naturligvis passer best å oppholde seg vår, sommer og høst: Det er en balkong, som kveldssola varmer og lyser opp.

Lars Saabye Christensen har skrevet «Balkong i byen», som jeg tror er en hyllest til min balkong:

Jeg har balkong med plass til to.
Der kan vi sitte og ta det med ro.
Jeg har en ballong med vin.
Og utsikten er fin.
Jeg vi’kke bytte med no’annet sted å bo.
Jeg vi’kke bytte no’.

Min balkong har dyprøde vegger og grått skråtak. To kurvstoler står med et lite rundt bord mellom seg. I den andre enden henger et flettet apebur med myke puter i. Her kan man kveile beina opp under seg, og gynge forsiktig fram og tilbake. Så er det ikke plass til mer på gulvet, men på veggene er det plass til «arven» fra en himmelsk onkel: en strektegning av et bymotiv. Så henger Saabye Christensens hyllest til balkongen i glass og ramme. Over der er det festet en vegglykt i keramikk fra øya Koster. Inni er det malt en kaprifol, maken til den villige kaprifolen som slynger seg oppover vegg og rekkverk på utsiden. Et ynder gjemmestad for kvitterende småfugl.

Våren er best og vinter’n går.
Da sitter vi i pels og slikker gamle sår.
Og vinen er varm.
Fuglene slår alarm
når glassene er tomme og jeg går
inn for å hente en tår.

Litt drikke i kopp eller glass. Post og aviser blir lagt på bordet. Her sitter jeg når jeg kommer hjem fra jobben. Her og ingen andre steder. Her nyter jeg ettermiddagsstillheten. Her er det bare småfuglene som kan se meg, og ingen andre. Her kan jeg nynne i vei. Her kan jeg lukke øynene en liten stund og la sola kjærtegne den vinterbleke huden min.

Og himmel’n er ganske nær.
Og byen står på sine tær.
Vi er
Dronning og Kong’
på min balkong.

Her kan jeg være meg selv, og ingen andre: Et lite menneske på en bitteliten balkong. Tenk å være så heldig å ha et slikt sted. En stille og usjenert krok, hvor man kan slippe unna og puste ut, og legge den hektiske tilværelsen bak seg – i alle fall en liten ettermiddagsstund. Et ujålete sted uten pomp og prakt. Uten fjas og mas.

Det er blomster i kassa og spindelvev.
Kaprifolen min er passe skjev.
Det gjø’kke no’ med balkong
bare man har en balkong
og ballong og glass og plass til mange fler.
Kom opp nå letter vi og ser.

Mellom hustakene skimter jeg folk som går til og fra, biler som forsvinner og en grønn ås delt av et høyt, spisst kirkespir. Det er liv i kaprifolen. Et meisepar har bygd reir og flyr til og fra. Skrikende unger skal ha mat. Mitt eget barn stikker hodet fram. Hun er sulten. Det er tid for å lage middag. Jeg drikker opp, legger sammen aviser og post. Så rusler jeg inn og lukker døra ut til balkongen. Bare vent, jeg kommer igjen. For maisola kryper sent i seng…

At himmel’n er ganske nær.
Og byen står på sine tær.
Vi er
Dronning og Kong’
på min balkong.

Publisert i Klassekampen.