Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Hvilken farge skal huset få: grått, gult eller rødt? 

Det suger noe skikkelig! Stria slurper i seg malinga som en gammel alkis, og får visst aldri nok. De bitte små poremunnene gaper hele tida og skriker stumt etter mer. Mer og mer. Til slutt er spannet tomt, og nytt må kjøpes inn. Så er det på’n igjen: ny maling på tørst strie. Strøk på strøk, lag på lag. Endelig: etter hundrevis av kroner, etter liter på liter, etter titalls timer, så har stria fått metta si.

Helt utslitt, med verking i armer og nakke, står man og beundrer verket. Det ble jammen flott med gult på veggene. Veggene er fulle av solskinn. Solskinn også på grå regnværsdager og hvite snøværsdager. Bilder blir hengt på plass, skap blir montert og bøker blir satt tilbake i hyllene. Et solskinnsrom fullt og fylt av hygge og lesestunder. Gyngestolen med puter i vipper litt forsiktig fram og tilbake, og inviterer til  en sittestund: Kryp oppi og unn deg litt hvile, lille malermester Klattenklin.

Og Klattenklin har fjernet alle spor av malingspann, pensler og ruller, dusjet av seg maling- og whitespirit-lukta, og framstår som en forvokst lanounge i blekgul, myk badekåpe med shampooduft i en berusende og bedøvende ring rundt det blanke håret. Hun lar seg ikke be to ganger, og sitter snart og gynger fram og tilbake med litt lett lektyre i fanget. De verkende armene og det lille hode orker ikke tungt lesestoff.

Junisola er også strålende varm og gul, og det spretter grønt opp over alt. Kraftig bladvekst dekker moder Jord, og blomsterfloret springer ut og maler landskapet i alle regnbuens farger. Så fort allting vokser! Så altfor fort! Stopp tida litt. La timene snegle seg sakte av sted. La blomstene være litt lenger i knopp. Ikke la de bli så fort utsprungne. Ikke la de visne så fort. Sommer, stå stille. Vær så snill.

De små løvetannbarna sprenger seg opp over alt. Til og med gjennom asfalten borer de seg fram – ingenting kan visst stoppe dem. De vokser opp, og folder seg ut med titalls slanke kronblader, samtidig som de lar rota gro lenger og lenger nedover. Selv om du tar et godt tak i den solgule luggen får du nesten aldri de lange føttene opp av jorda. Den nederste delen kommer aldri opp i sollyset, men ligger godt gjemt der nede i den svarte jorda.

Like bortenfor vokser smørblomstene tett i tett, og lager et gult teppe så langt øye kan se. Ungene plukker en bukett og stikker én av blomstene opp under haka og roper i vill jubel at vi liker smør. Hvem gjør vel ikke det? Det skinner gult under alle hakene. Snodige greier. De søte små tiriltungene klorer seg fast i steinura. Gaffel og kniv kalte vi dem da vi var små, uvisst av hvilken grunn. Dårlig spiseredskap er det i alle fall, men vakre er de i den lille blå vasen på kjøkkenbordet.

Utenfor kjøkkenvinduet henger det en mann og dingler mellom himmel og jord. Høyt oppi stigen klorer han seg fast. Han skraper store flak av gammel maling. Huset har høye vegger. Mange kvadratmeter som skal dekkes med ny maling. Alt skal visst gjøre på noen få sommermåneder. Sommeren er hektisk, både for firbeinte og tobeinte. Den tobeinte skraper. Og skraper. Og gleder seg sikkert til at  huset blir ferdigmalt. Hvilke farge kommer husets fasade til å få? Hvitt? Blått? Rødt? Grått? Gult? Jo, gult blir det nok. Solskinn skal males rett på veggen. Det vet jeg, for det har jeg nettopp gjort.

Jeg vinker til mannen oppi stigen og ønsker ham lykke til med malerarbeidet. Så låser jeg meg inn i mitt eget hus, og kryper opp i gyngestolen. Så gynger vi sammen – midt i rommet fylt med varmt solskinn. Utenfor går sola ned bak den grønne åsen.

Publisert i Klassekampen.