Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Hun kommer gående barbeint nedover midtgangen. I Åssiden kirke 19. mars 1999. Det er mørkt i kirkerommet, men foran ved alteret ligger scenen badet i strålene fra lyskasterne. På scenegulvet er det plassert små stearinlys omkranset av tørre septemberblader. September. Mars. Juni. Juni Dahr, skuespiller. En stol, en rustning, et belte Ved scenen sitter nok en barbeint kvinne. Hun holder i to blanke tverrfløyter og to små bjeller i ei snor. Enkelt. Så står hun foran oss. På scenegulvet dekket med hvitt bomullslerret. Juni Dahr. Alene. Lyst og kortklippet hår. Brune knebukser.  Storskjorte over en hvit bluse. Sterke armer. Lange, slanke fingre og et vakkert ansikt. Et ansikt som snart skal vise oss sorg og glede, kamplyst og håpløshet. Øyne som skal skinne blanke av tårer og iver. Styrke og redsel. Hun er ei unge jente på 19 år. Juni Dahr er Jeanne D’Arc – jomfruen fra Orléans, Frankrikes helgen.

Jeanne D’Arc levde fra 1412-31. Det var uro i Frankrike. Landet lå i krig med England, og Orléans var beleiret. Det ble spådd at Frankrike skulle bli reddet av ei jomfru. Dette hørte ei ung bondejente fra Domrémy, og hun lærte tidlig at England var Frankrike og kongens fiende. Jeanne fastet og bad mye, og hun så syner og hørte røster:

– Du, Guds datter, skal føre dauphinen til Reims, så han kan bli kronet. Hun fikk støtte av kommandanten, og i mannsdrakt, væpnet og til hest kom hun til hoffet og Karl VII. Hun var da 17 år. Karl gav henne soldater, og hun sloss seg gjennom den engelske beleiringsstyrken ved Orléans og befridde byen. Jeanne ble sett på som Guds sendebud, hun var en god strateg og flink til å behandle og sette mot i soldatene. I juli kunne Karl VII dra til Reims, hvor han ble kronet.

Senere ble Jeanne tatt til fange og etter råd fra biskopene ble hun utlevert til engelskmennene for god betaling. Hun ble anklaget for trolldom og kjetteri, men Jeanne holdt fast på at hun hadde fulgt Guds kall. 30. mai 1431 gikk hun rolig på bålet, og hennes død gjorde inntrykk på alle som så på. En engelskmann skrev følgende: Det er forbi med oss, for vi har drept en helgen. Først 500 år senere, i 1920, ble hun kanonisert som helgen av den katolske kirke.

Juni Dahr tar på seg beltet. Nå er hun kledd i mannsklær. Stolen blir til en hest under henne. Hun rir avgårde. Hun er i krig. Kledd i en skinnende rustning. Hun leder sine soldater med stort mot. De beleirer en borg av stein. Vi sitter der og er med i krigen. Vi seirer. Vi er inne i den store og solide kirken – borgen – bygd av stein. Vi feirer triumfen sammen med henne. Krigen bølger videre: fram og tilbake. En pil setter seg fast i brystet hennes, og vi lider med henne og merker smerten, da hun selv trekker ut pila. Den sterke, unge kvinnen viser oss sin sårbarhet. Sin smerte. Hun blir tatt til fange.

Juni Dahr snur pinnestolen – den blir ei fengselscelle. Domstolen sammenkalles. Den unge, spede kvinnen er alene med de gamle, store menn. Menn med sterke og buldrende stemmer dømmer henne. Dømmer henne til døden. De er ikke i tvil. De viser ingen barmhjertighet. Ingen nåde. Jeanne D’Arc er ei heks. Hun må brennes. Juni Dahrs ansikt viser smerte og ensomhet. Vi ønsker å hjelpe den unge kvinnen. Befri henne. Blåse ut ilden på bålet. Trampe på det.

Men vi sitter pent på stolene våre og lar det skje. Lar flammene gripe tak i klærne hennes. Vi sitter og ser henne forsvinne i flammehavet. Det blir stille i kirken. Så klapper én, og vi andre følger på. Juni Dahr og hennes musikalske følgesvenn bøyer hodet og takker for seg. Takker for applausen. Teaterforestillingen er slutt. Historieboka lukkes igjen. Det elektriske lyset tennes, og drar oss tilbake til nåtida.

Utenfor er det en klar kveldshimmel. Stjernedryss og en måne formet som en sigd. De hviler på den samme himmelen som den tapre Jeanne D’Arc hevet blikket mot snart 600 år siden.

Publisert i Klassekampen og Fremtiden..