Nyvasket vår

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

glasskunst av Vidar KoksvikSola skinner der ute og vekker opp rengjøringsinstinktet hos noen.

Våren er her igjen! Like velkommen hvert år med friskgrønne, små bladknopper, livlig fuglekvitter og unger på rulleskøyter. Og solstråler som gjester trofast – om ikke alltid like kjærkomment – våre hjem, der de lister seg inn gjennom vindusrutene og avdekker støv og andre uhumskheter fra vinterens mørke dager. Dette avslørende vinterlyset vekker til livet rengjøringsinstinktet hos noen mennesker, og får kroppene deres til å riste av innestengt virketrang. De kryper ut av vinterhiet og inn i vårboligen.

Ut fra kosteskapet stikker den blomstrede bakparten til  husets rengjøringsekspert. Liflige plystrelyder høres, bare avbrutt av all støyen fra små og store koster og annet nødvendig rengjøringsapparatur. Nå er deres hvileperiode over for en stund – rengjøringsmennesket klør i fingrene. Full av pågangsmot og iver fylles skurebøtta med varmt vann. Nye, røde gummihansker og skurefille innvies og døpes uten dikkedarer i såpe og vann. Den moderne rengjøreren fester på seg walkman, vel vitende om at til musikk går arbeidet som en lek. Har man ikke walkman gør en bærbar radio samme nytte.

Noen har faste vårrengjøringsvaner, andre tar det mer på sparket og farer over med en harelabb – så er det gjort. Andre igjen skrider til verket med mord i blikket, der offeret er det alltid tilstedeværende, men allikevel så stille, støvet.

Så setter man i gang: Systematisk tar man for seg ett rom av gangen. Tak og vegger så skuffer og skap, får besøk av vaskefilla. Ingenting blir glemt. Gardiner tas ned, vaskes og henges opp på ny. Eller blir erstattet med lette, lyse sommerlige utgaver, som åpner for lys og luft. Noen setter seg sogar foran symaskinen, da behovet for noe nytt ble så stort. Noen tar i et skikkelig tak og farer over tak etter tak, og som takk får de kanskje kink i nakken? Men blåser kjekt i en slik bagatell og klatrer ivrig opp på en stol eller ei gardintrapp, og gyver optimistisk løs på husets første vegg med vaskefilla, etter at bilder og annet krimkrams er fjernet.

Støv og skitt er snart en saga blott, iallfall for en stund. For det er nå en gang slik at husarbeidet tar aldri slutt, men det har vel sin sjarm det også? Man vet hva man har og hva man får. En håndfull støv og litt til. Og så passer man samtidig på å potte om plantene når man først er i gang, for det spirer og gror i den mørke jord.

En god følelse er det i alle fall å vite at man kan gå sommeren i møte med renvasket hus og forhåpentligvis med renvasket samvittighet. Etter at vaskevannet er helt ut, gummihanskene hengt opp til tørking, kan man kose seg med nytrukket kaffe og snuse inn den nydelige kaffeduften – blandet med grønnsåpelukta som slår mot en fra tak, vegger og gulv. Eller man kan ta med kaffekruset utendørs og streke sitt støle legeme, samtidig som sola varmer en utenpå. Under snøen vet man at våren ligger på lur: Snøklokker og tulipaner, hestehov og hvitveis venter bare på en sjanse til å sprette opp. Og det kaffedrikkende rengjøringsmennesket gleder seg til å sette i gang med «våronna» i hagen også. Hvor får man alt overskuddet fra?

Publisert i Klassekampen.

snøklokker

Legg igjen en kommentar