Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Vi skulle ha en skikkelig jenteprat, min gode venninne og jeg. Alt var planlagt til minste detalj: tid, sted, barnepass. Ja, til og med værgudene var på vår side – sola skinte fra en knallblå himmel.
Jeg gledet meg! Stappet mat- og drikkepenger i lomma på min kombinerte vind- og regnjakke, som jeg slang kjekt over skulderen. Jakka tok jeg med, da jeg oppdaget noen mørke skyer som lurte bak åskammen – for såpass har jeg lært i livets skole, at været er like uberegnelig som en unge i trassalderen. Så rusla jeg lystig i vei til det første bestemmelsesstedet: hagen til min venninnes mor. Jeg satte meg ned i en stol på terrassen, og mora hentet et glass jus til meg, samtidig som hun forsikret både seg sjøl og meg om at dattera kom nok snart med barnet som skulle passes. Kom gjorde dattera, om noe forsinket. Grunnen var at hun hadde hatt på seg bukse, da hun oppdaget det fine været og valgte så i stedet et skjørt, som måtte strykes. Så hadde de lett etter sønnens hvite og røde forballshorts, for han måtte ha på seg denne spesielle buksa siden han skulle spille fotball i bestemors hage. Dessuten hadde mor og sønn gått innom barnehagen for å hente fetteren, slik at sønnen kunne ha en kamerat å sparke fotball med.
Vel, nå var de på plass. Min venninne og jeg var klare til å dra på «tosomtur» og bestemor gledet seg til å passe barnebarnet. Så kom det et skrik fra bringebærbuksen, og sønnen kom styrtende og var helt fra seg. Han hadde brent seg på brennesle og var selvsagt utrøstelig. Heldigvis for bestemor hadde vi ennå ikke fått vinket adjø, for her måtte det mammatrøst til. Han skrek og bar seg, og alt ble prøvd: kaldt vann, salve, eddik, kos, klapp og klem. Så omsider sluttet tårene å renne, men da var fetteren forduftet – han syntes det ikke var noe stas med en lekekamerat som bare gråt. Bestemor foreslo at den brente fotballspiller og hun skulle hente fetteren, og så kunne de spise is sammen alle tre.
– Og ja, sa min venninne og jeg, – og så koselig!
Og vi vinket adjø til en gutt som stod med en misfornøyd geip og ei bestemor som hadde et tappert uttrykk i fjeset.
Vi forlot bestemorshuset og gikk med raske skritt mot målet, et sted i skogen hvor vi kunne puste ut og la skravla gå. Vi øynet snart spisestedet som lå gjemt i den grønne åsen. Fred og idyll hersket, og vi gledet oss til å sette oss ned. Da hørte vi et hyl nede fra skogen, og oppover bakkene kom sønnen byksende som en blanding av Tarzan og Supermann. Han skrek vilt og uhemmet, og kom løpende med et stort badehåndkle rundt seg. Mamma sukket HØYT før hun tok i mot poden med åpne armer. Hva nå? Jo, han hadde stukket av fra bestemor. Og håndkle hadde han for han måtte ha noe å tørke bort alle tårene med. Førstehjelp og nødhjelp. Aller først måtte min venninne ringe til den sikkert helt fortvilte bestemor og fortelle hvor ett stykk barnebarn befant seg. Det ble gjort. Så tok vi med oss den bortløpne, lille sønn inn i restauranten og gav ham et glass brus, mens vi ventet på at bestemor skulle komme å hente rakkerungen. Vi tok sjansen og bestilte middag. Barnet snufset og syntes bare synd på seg sjøl. Samtidig med at maten kom på bordet fikk vi øye på en dukknakket bestemor og en fetter som kom oppover bakkene. Bestemor hadde sekk på ryggen og slet tungt. Vi spiste med litt dårlig samvittighet og kikket opp da de kom inn, og bad dem benke seg rundt bordet sammen med oss. Nå var vi fem.
Så kom regnet. Det plasket i bakken, og bestemor fortalte stolt at denne hadde hun forutsett: hun hadde nemlig regntøy både til seg sjøl og de små guttene i sekken. Men de burde vente litt til styrtregnet hadde gitt seg, før de begav seg på hjemvei. Kaffe og kakestykke til henne og is til guttene ble bestilt. Så ble det lettere vær, og de tok på seg regntøyet og begav seg ut i gråværet og forsvant litt om senn i alt det grønne.
Min venninne og jeg så på hverandre og sa ikke stort. Uforutsette ting skjedde visst bare. Vi betalte, klokka var blitt så mange og utenfor slo torden og lyn seg sammen til et festlig vennepar. Vinden ulte og regnet pisket. Jeg hadde jakka mi, men min venninne var kledd for solskinnsvær i sitt nystrøkne skjørt. Hun tok av seg skoa og puttet dem i veska, så slapp iallfall de å bli våte. Noe særlig prat ble det heller ikke på hjemveien, for vi småløp som drukna katter for å komme innomhus fortest mulig. Min venninne kom snart til sitt mors hus, mens jeg styret videre i alt det våte. Og inn og opp i badekaret, som jeg fylte til randen. Det varme vannet gjorde godt og tankene fløt: Vi måtte jo treffes igjen snart, min venninne og jeg, slik at vi kunne få oss en skikkelig jenteprat sammen. Men hvor skulle vi møtes og når? Kanskje vi skulle ta det litt mer på sparket?
Publisert i Klassekampen.